Av Roger Bjorøy-Karlsen

En turist ble nylig påminnet av en servitør på en restaurant på vestsiden av Roatan om at øya var engelskspråklig og at det ikke passet seg at hun sa “gracias” til henne når hun leverte den bestilte middagstallerkenen. Turisten ble overrasket siden hun hadde brukt ordet på mange andre steder på øya til alles tilfredsstillelse.

Hvis vi skal finne ut av dette så må vi litt tilbake historien.

Kampen om ressursene i Karibien har stort sett hatt tre aktører på arenaen, nemlig Frankrike, England og Spania. Historien er lang, men de aller fleste vet at Mellom- og Sør-Amerika er spansktalende, da med noen hederlige unntak, som for eksempel Brasil hvor de snakker portugisisk. Engelskmennene dominerte Karibien i nord og øst, mens spanjolene dominerte det øvrige.

Bay Islands, som Roatan er en del av, har vært på både spanske og engelske hender under koloniseringen. England, senere Storbritannia har nok dominert her mest. De droppet blant annet en del tidligere slaver, opprinnelig fra Afrika, på disse øyene etter at slaveriet ble forbudt på et stykke ut på 1800-tallet. I tillegg koloniserte britene øyene, men måtte gi dem fra seg til Honduras siden dette var et brudd på den såkalte “Clayton–Bulwer Treaty”, som kort fortalt sa at hverken USA eller Storbritannia skulle ekspandere i Mellom-Amerika ved å erobre ytterligere land. Britene gir da fra seg øyene i 1861, i bytte med Belize.

I mange år senere er det liten interesse for øyene fra Honduras. Øya består stort sett av tidligere slaver og deres etterkommere som naturlig nok snakker engelsk, bedre kjent som “øy-engelsk”. Det er nå først de siste tiårene at landet virkelig har fått interesse for øyene. Det har blitt en formidabel turistmaskin med et enormt innslag av både cruisetrafikk og overnattingsdøgn, og trekker arbeidskraft fra fastlandet, som etablerer seg sentralt. Det honduranske innslaget gjør at spansk fester seg i språket og etterhvert reduseres engelskundervisningen til fordel for det første.

Engelsk er på et vis på tilbakemarsj på Roatan. Hadde det ikke vært for at den omfattende turistbransjen krevde det så hadde det vært minimalt. I tillegg er det noen tusen tilflyttere som i det store snakker engelsk, som også preger utelivsbransjen og butikker.

Etterkommerne av de nevnte slavene, ikke bare herfra men fra andre øyer i Karibien, snakker fortsatt engelsk i det daglige men mangelen på undervisning gjør at de ikke kan skrive det.

De offentlige skolene har noe engelskundervisning men utfordringen er at de ikke har gode nok lærere, disse blir ofte korrigert av elevene. En rekke elever klager på dette siden det nærmest er et krav for å komme inn på blant annet universiteter. Privatskolene er bedre stilt og det er mange foreldre som sender barna sine dit.

Så øya er nok på et slags vis engelsktalende, men det er nyanser.

Ønsker du å følge oss og få varsel om blogginnlegg rett i epostboksen? Subscribe til høyre lenger opp!