Av Roger Bjorøy-Karlsen

In English

Tusenvis av mennesker fra det stolte folkeslaget Garifuna nektet å være slaver på britiske plantasjer og de fleste ble forvist av britiske kolonister fra sitt hjemsted etter mange års motstand, kastet ut i sykdom som endte i massedød. Deretter ble de deportert til den andre enden av Karibien, inn i det ukjente.

Den 12 april 1797 står et sted rundt 2 000 karibere av Garifuna – folket på bryggene i havnen Port Royal på øya Roatan vest i Karibien. De fleste er rådville og fortvilte. Redde. Utslitte etter dårlige kår i månedsvis. Etter nesten en måneds seilas fra hjemstedet. Hva vil fremtiden bringe?  De er frarobbet familiemedlemmer, frihet og verdighet. Skal de bare gi opp? 

Året før hadde de tapt slaget om sin egen øy Yurumein som ligger øst i Karibien, som Columbus omdøpte til Saint Vincent siden han oppdaget den nesten tre hundre år før, 22 januar 1498, som er årsdagen for denne helgenen. Det britiske koloniveldet hadde tatt for seg av den meget fruktbare jorden på øya etter en stor innvandring i 1763, og så helst at garifunerne ble slaver på sukkerplantasjene som det stadig økende antall briter hadde etablert. Men den britiske kolonimakten møter motstand. En lang og seig krig mot de innfødte føres og i 1795 bestemmer britene seg for å forsøke å få slutt på konflikten med å sette inn større militære styrker på øya. En del afrikanske slaver slåss på britenes side. De ser på karibene som et primitivt folkeferd. Kolonimakten brenner ned hus og avlinger.  

Franskmennene hadde forsøkt å kolonisere øya tidligere men britene var iferd med å dominere, og franskmennene valgte å slåss på garifunernes side en periode før de overlot dem til seg selv. Drapet på den legendariske garifunerhøvdingen Joseph Chatoyer skaper et vendepunkt i det dette demoraliserer store deler av den innfødte befolkningen og en stor del velger til slutt å overgi seg.

Britene gir garifunerne status som fanger og for å umiddelbart bli kvitt dem, deporteres et sted i underkant av 5 000 av dem til den ubebodde øya Baliceaux som ligger rett sør for Saint Vincent, i påvente av hva de skulle gjøre med dem. Øya er på rundt 4 000 m2, det er helt umulig å dyrke noe der og det er kritisk mangel på ferskvann. Britene sørger for forsyninger men det er ikke nok. Dessuten herjer sykdom blant garifunerne, mest sannsynlig gulfeber eller tyfus. De dør i et høyt tempo og de gjenlevende nekter å begrave de døde. Bare i desember 1796 dør 950 av dem. 13 britiske soldater av dem som holder vakt på øya er blant dem som også må gi tapt for sykdommen.

Britene innser på et tidspunkt at dette kommer til å gå helt galt, selv om de mener at garifunerne har seg selv å takke for mye av elendigheten. De kunne blitt slaver på plantasjene og sluppet dette. I tillegg var britene fast bestemt på at sykdommen allerede hadde brutt ut blant garifunerne før de overgav seg. Historikeren Earle Kirby mente at også likstanken fra den raskt døende befolkningen drev over til Saint Vincent og ble uutholdelig for de britiske innbyggerne. 

De beslutter da å deportere garifunerne til øya Roatan utenfor kysten av Honduras, som på den tiden var dominert av spanjolene. En flotilje på 8 skip, inkludert flere tunge krigsskip av typen man o’war, ledet av “HMS Experiment”, laster opp garifunere og den 9 mars 1797 er det siste gangen 2 248 av dem får det siste glimtet av sitt hjemsted som forsvinner i horisonten. Der hvor de hadde vært frie og en gang hadde levd i fred. Der hvor afrikanere som rømte fra slaveri og overlevde slaveskipsforlis hadde blitt godt mottatt av urfolkene Arawak og Kalinago. De tillot fraternisering seg i mellom og ble etterhvert til det stolte folket Garifuna. Der hvor de hadde vært herrer over øylandet og havet omkring dem.  Nå var alt de hadde borte. Det var sørgmodig men de var allikevel lettet over å bli fraktet vekk fra Baliceaux som den dag i dag er et karrig sted, og kun hjem for et lite antall skilpadder og beiteområder for kyr.  Nå skulle de legge ut på en ferd inn i fremmede områder og lite visste de om hva som nå ventet dem.  

Roatan lå bare noen dager seilas unna men turen tar over en måned og blir dramatisk for en del av fangene. De seiler via øya Grenada for å bunkre ferskvann og deretter til Port Royal på Jamaica for etterforsyninger og reparasjoner av skip, noe som tar et par uker. Skipet “John and Mary” er så ødelagt at de må laste om garifunerne til andre skip. 

To skip blir kapret av spanjolene utenfor Roatans naboøy Guanaja, herunder handelsskipet “Prince William Henry” som med tre hundre karibere ombord blir sendt til havnebyen Trujillo på fastlandet Spansk Honduras. 

11 april 1797 dukker Roatan opp i horisonten og dagen etter seiler flotiljen inn til havnen i Port Royal på sørsiden av øya. Kommandanten på det spanske fortet overgir seg, sannsynligvis på grunn av det sterke britiske militære nærværet i gruppen som ankommer. Da er tallet garifunere redusert til 2 026. Britene bringer med det de selv hadde beregnet til å være godt med forsyninger for 6 måneder for garifunerne, i form av mat, husdyr, fiskeutstyr. Men de deporterte mener at det ikke er tilstrekkelig og britene gjennomfører en ny runde med forsyninger, men ved tilbakekomst til øya har mesteparten av garifunerne forsvunnet.

Britene hadde håpet at garifunerne kunne forsvare øya mot spanjolene, men 1 465 av dem overgir seg til spanjolene mot at de frakter dem til fastlandet. Deres hjem er jo allerede frarøvet og de synes det er for trangt på Roatan. 

På fastlandet blir de satt i arbeid fortrinnsvis som soldater og fiskere. Det ryddes også land slik at kvinnene kan drive jordbruk både for egen del og for salg. Dette bidrar også til at store deler av den tilflyttende spanske kystbefolkningen blir berget fra hungersnød. De hadde nemlig ingen kunnskap om det å leve og produsere mat i tropiske strøk, og får viktig kunnskap av garifunerne.

Kun 206 garifuner blir igjen på Roatan. De trekker i hovedsak nordover på øya og etablerer seg i områdene nordøst, med senter på stedet de kaller Rubadan, som i dag er landsbyen Punta Gorda. Det er ingen kobling mellom de to navnene. Punta Gorda er et forsøk på å oversette garifuna-begrepet “Duburugu” (feit punkt) til spansk, som var betegnelsen på et landemerke, det vil si en steinrøys som den dag i dag strekker seg fra åssiden ned til stranden i landsbyen. 

Rett etter lossingen av Garifuna-folket i Port Royal seiler den britiske flotiljen til havnebyen Trujillo for å ta tilbake det kaprede handelsskipet “Prince William Henry”. Hvor det andre kaprede skipet ble av er usikkert. Britene starter med en noe nyttesløs bombing av havnen. Men etter en våpenhvile og forhandlinger får de til slutt løst ut skipet med lasten inkludert. 

På veien tilbake til Roatan får britene øye på fiendtlige skip og eskorten kjenner på overmakt og setter kursen nordover mot Nova Scotia, Canada. “Prince William Henry” er plutselig på egen hånd og ender til slutt med å forlise på det mesoamerikanske revet som omslutter Roatan hvor en del av garifunerne omkommer.   

De neste årene sprer garifunasamfunnene seg ut langs kysten av det som etterhvert blir det selvstendige Honduras, til Britisk Honduras (nå Belize) og til Guatemala. De etablerer seg som oftest i utvidete familiegrupper, ledet av en “kaptein” slik de var organisert hjemme på Yurumein. De foretrekker å leve tilbaketrukket, nært til havet for tilgang til fiske og handel. I tillegg trekker de mot lønnet arbeid som hogst av mahognitrær, soldatliv, jordbruk og handel. Eller som sjømenn og som arbeidere på frukt- og sukkerplantasjer.

Andre verdenskrig gir også jobbmuligheter i USA og en del emigrerer dit.

Alle blir ikke med til Roatan. Det er fortsatt en betydelig mengde som gjemmer seg i fjellene på øya de fortsatt valgte å kalle Yurumein. Derfra driver de hevnaksjoner mot britenes etablissementer på øya. Angrepene deres er ofte preget av brutale drap og kvesting.  Men åtte år etter den store deportasjonen overgir de siste seg til de britiske kolonimyndighetene. Mange blir til slutt slaver på de britiske plantasjene.   

En av de tradisjonelle dansene gjengir noe av taktikken som garifunerne brukte på St Vincent. Når britene kom så kledde krigerne seg ut som kvinner og overfalt dem. Dansen foregår med menn i kvinneklær.

Audrey Flores har guidet omvisning på senteret for cruisebåtpassasjerer som viser interesse for denne unike kulturen. 

I dag er de fleste garifunere katolikker, i alle fall i navnet, noe som ble nærmest påtvunget dem idet regionen var dominert av Spanias grep. 

Noen kaller britenes skjødesløse håndtering av Garifuna den gangen for folkemord. Skal man tro historien er det ikke vanskelig at mange føler det slik. 

I dag er allikevel garifunerne tallrike og de har klart å holde på tradisjonene ved å bevisst dyrke kulturen som er sterkt preget av den afrikanske, som holder dem sammen som folk.  

“Vi er et stort, men allikevel sammensveiset folkeferd spredd utover et stort område, med en unik kultur som består av språk, musikk, klær, og dans. Vi viser verden at vi er stolte og tar vare på kulturen vår som vi bragte fra Yurumein” sier Flores stolt.

De er veldig stolte over sitt opphav, spesielt motstanden de utøvde på Yurumein, symbolisert gjennom at de dyrker sin krigerhøvding Joseph Chatoyer. 

Men i enkelte områder blir dem fortsatt undertrykt og forfulgt. Hvorfor? Og hva mener britene selv om denne deportasjonen på slutten av syttenhundretallet?

Følg med når Journeys etterhvert driller dypere i denne historien!

Litteratur:
“Black Caribs, Garifuna Saint Vincent Exiled People” – Tomás Ávila

“The Black Carib Wars” – Christopher Taylor

Ønsker du å følge oss og få varsel om blogginnlegg rett i epostboksen? Subscribe til høyre lenger opp!