By Journeys

In English

“Jeg har virkelig ikke lyst til å leve mer. Jeg er ubrukelig. Livet mitt er slutt” 

Roger vandret ut i vinternatten for å dø. Krigen hadde satt altfor dype spor i sinnet hans og han orket ikke lenger tilværelsen i et mentalt helvete. Og kampen til kjæresten Angela ble mer krevende enn noen gang.

Roatan, Honduras 2022.
De enorme kalkungribbene seiler over jungelen på jakt etter åtsel. Bølgene slår dovent mot det mesoamerikanske revet. Innenfor kaster en fisker ut et snøre fra en en turkis robåt som er godt inne i sitt niende tiår, og vikler det rundt en plastflaske etterhvert som han pilker. Et forelsket par suser forbi med hver sin kokosnøtt utstyrt med sugerør. Vinden har tatt en pause etter å ha rotert kraftig over sjø og land forkledd som en orkan og rasert hus og hjem for mange på fastlandet for noen dager siden. 

Roger Bjorøy-Karlsen (60) løfter opp den deformerte konkylien fra strandsanden mot solen som er iferd med å gå ned bak den fuktige horisonten. Lar strålene skinne gjennom hullene i den. 

“Tenk at vi bor her!”

Roger klyper seg i armen der han sitter på en trerot nede på stranden på øya som omsluttes av Karibien. Varmen og lyset treffer ham.  

For noen år siden var tilværelsen bekmørk. Opplevelsene fra krigssoner i Irak og Afghanistan som soldat i internasjonal tjeneste for Norge, med beskytninger, angrep fra alle kanter og selvmordsbombere som kom altfor nære, hadde laget dype mentale spor. Han elsket det militære livet. Det å bidra med kunnskap slik at situasjonen en gang ble stabil. Men rundt ham herjet krigen. Natt og dag.

Etter at han kom hjem fra Afghanistan i 2015 begynte den nedadgående spiralen å spinne voldsomt fort. Kjæresten Angela (51) forsøkte å overbevise Roger om at han hadde posttraumatisk stresslidelse, mer kjent som PTSD. Men Roger blånektet. Han var jo en stor og sterk soldat. Selv om marerittene egentlig fortalte ham noe annet. Selv om han unngikk folkemengder og fikk panikk hvis det ble for tett rundt ham. Etterhvert kunne de ikke lenger dele seng. Roger sparket og slo og tok kvelertak på Angela i søvne.  

Roger gikk etterhvert med på en samtale med lege. Etter to timer kunne legen fastslå at Roger hadde etter alt å dømme hadde PTSD, selv om det måtte mer omfattende undersøkelser til. 

-Verden raste sammen rundt meg. Angela forsøkte å holde meg oppe, men vekten av flashbacks, mareritt og den erkjennelsen at jeg ikke var istand til mye mer. 

Minnene farer over netthinnen hans.

Han kollapset til slutt i 2017, ble sjukmeldt fra jobben og rollen som offiser i Forsvaret. Alt var tatt fra ham. 36 år i det militære var på mange vis slettet. 5 av dem utenlands. Og evnen til å lage og fremføre musikk var knust under vekten av sykdom. Depresjonen slo inn som kraftige bølger. Mørke regntunge dager avløst av vinterdager som fordret tid innendørs hos en som forfalt både psykisk og fysisk. Selvmord var en utvei som malte i hodet hans hele tiden. Var livet verdt å leve når man ikke kunne prestere, være ute blant folk og kun oppleve krigen hver natt? 

-Fallet fra å få en amerikansk medalje for eksepsjonell innsats under tjenesten i Afghanistan, til å streve med enkle ting som for eksempel å knyte skolisser var grusomt. Evnen til å konsentrere meg var mer eller mindre borte. 

En dag sa han adjø til kjæresten som følte seg hjelpeløs og totalt utslitt,  i et anfall av sinne og oppgitthet sa hun at han bare kunne gå ut å ta livet sitt om det var det han ville. Hun skulle ikke stoppe han denne gangen. .

“Den dag i dag angrer jeg på at jeg sa det”, sier Angela. “Men jeg var desperat og stod stadig i en voldsom kamp med ham. Og var på nippet til å gi opp. Men denne episoden gav meg nye krefter”  

Roger gikk for å dø. Vandret ned kalde vinterveier for så å bryte av inn i snøkavet. Inn blant granleggene. Sette seg ned og se på stjernene mens livet ebbet ut i kulden. Kanskje han endte et sted der oppe? 

Men han kom aldri så langt. Han ble innhentet av lovens lange arm som fikk ham i hus og fikk gjennomført en stabiliserende samtale med ham.

Timer hos psykologer og psykiatere preget de neste årene. Det å grave i minnene fra krigen slo ham ofte ut i to-tre dager etterpå. 

I 2019 ble Roger uføretrygdet, tre år før han kunne pensjonere seg. Krigen hadde tatt fra ham all evne. Men han innså mer og mer at det ikke var noe å hente der han var lenger, at dette var den riktige veien å gå. Hukommelsen hadde sviktet. Konsentrasjonsevnen var slått ut.

“Jeg har etterhvert skjønt at jeg ikke sitter på den hesten jeg red gjennom mesteparten av livet på. At jeg har et annet ståsted. At den eneste sjansen var å starte derfra. Lære meg ting jeg en gang kunne på nytt. Gå på smeller, men ikke gi opp. Lettere sagt enn gjort, men det var det eneste alternativet for å ikke slites helt i stykker.”

Han ser på sin nåværende ektefelle. De giftet seg på Island i 2017, i den lille kirken som er reist på sagafiguren Egil Skallagrimsson sin grunn, Borg á Mýrum. Roger lot tårene renne idet kirkerommet ble fylt av”Deilig er Jorden” mens grenene hamret mot kirkeveggen i stormen som herjet utenfor.

Angela er preget av livet med Roger. Men han er glad for at hun fortsatt er her.

“Uten henne hadde jeg aldri overlevd. Svært få hadde klart å stoppe meg på min fremferd mot et dypt mørke. Men kjærligheten min til henne gjør at jeg ikke lenger har fokus på utgangen av livet. At jeg vil være her med henne”

“Det er krevende. Jeg får ofte kort varsel når lidelsen herjer som verst med ham”, sier Angela.

I 2020 flytter dem til øya Roatan som tilhører Honduras. En flukt fra krevende årstider i hjemlandet. Inn i lyse dager, på et sted hvor temperaturen aldri faller under 20 grader.

-For meg har dette vært en redningsplanke, sier Roger. 

-Jeg savner familie og venner, men dette har vært helt nødvendig og riktig. Jeg har tatt opp komponering og spilling nettopp for å forsøke å bedre konsentrasjonsevnen og bearbeide følelser. Jeg gleder meg stadig mer over livet.

I tillegg har han funnet ut at så lenge han har noe å pusle med så holder det fokuset vekk fra krigen. Om enn for en stakket stund. 

Angela sysler i jungelhagen rundt huset deres og skal snart i gang med å lage dekorativ glasskunst. Livet oppe i en ås på en tropisk øy blir stadig bedre for ekteparet. Skritt for skritt trår de frem, noen tilbake, i et forsøk på å fylle livet med de gode ting. Men bakom nynner mørket. Sannsynligvis for alltid. 

-Jeg har innsett at jeg aldri blir frisk, men jeg jobber hardt for å fungere så godt som mulig, sier Roger. Noe de begge er inneforstått med.

Utmattelsessyndromet er også med på å trekke pågangsmotet hans ned. Utslått og nede nesten hver dag. Men så lenge han er klar over at fasettene i lidelsen PTSD er årsaken så tar han hensyn, hviler og forsøker å komme sterkere tilbake. 

Kjærligheten er der og den holder dem sammen. I dag jobber dem med manuset på en bok om hvordan lidelsen slo ned og kampen i denne tilværelsen. Angela bruker sine erfaringer til å hjelpe andre skadde veteraner og pårørende i lange og krevende telefonsamtaler. De håper at den kan utgis i løpet av året slik at andre i samme situasjon kan få råd og føle at de ikke er alene på slike arenaer. 

-PTSD har rammet mange. Det trenger ikke å handle om senskader fra krig for å ha noe igjen for denne boken, avslutter Angela.

Ønsker du å følge oss og få varsel om blogginnlegg rett i epostboksen? Subscribe til høyre lenger opp! Eller kanskje du kjenner noen som er interessert i temaene våre? Del!