Av Roger Bjorøy-Karlsen

Distraksjon er viktig for meg i min hverdag med PTSD. Jo mer jeg kan være opptatt av andre ting, jo bedre er det.

“Gaming, er ikke det for unger?”

Gaming, på norsk kalt spille TV-spill er for unger i alle aldre. Jeg har gamet siden min Commodore 64 med “Star Wars” nærmest i saktegående strekanimasjoner, via spillkonsollet Nintendo som jeg leide på Thorn, til alle fem Playstation-versjonene. I dag er jeg 60 år og gamer fortsatt.

Og mye av det er krigsspill.

“Men er det ikke helt galt å spille krigsspill når du har PTSD fra krig?”

Det kan virke rart å spille krigsspill i blant annet moderne omgivelser for en som har PTSD fra konstante angrep i to krigssoner over flere år. Men TV-spill er ikke virkeligheten. De fleste gamere ser forskjell på dette, selv om mye av krigen foregår inne i hodet. Så er mye av omgivelsene i høyeste grad fantasibasert. 

Når det smeller fra TV-høyttalerne så assosierer ikke hjernen min det med det virkelige. Men hvis jeg hører et skudd rett nede i terrenget så trigger det omgående. 

Samtidig så vet jeg at veteraner skal vokte seg vel for å komme over triggere i spill som er i veldig like miljøer som en selv har operert og blitt skadet i. For min del har ikke det skjedd. Men i 2018, når jeg var på behandlingsinstitusjonen Modum Bad så var min hjemmelekse å se på den amerikanske TV-serien “Generation Kill”, om invasjonen av Irak. Det klarte jeg høyst i ti minutter hver gang. For her var det altfor mye gjenkjennelig, alt fra utstyr til militære dialoger soldatene imellom, pluss omgivelsene. I 2018 var jeg også i svært dårlig forfatning.

Når det er sagt så er mine favorittspill av den typen som kalles snikespill. Her er “Assassin Creed” et godt eksempel, hvor jeg har spilt alle ti variantene, og går nok for den ellevte neste år. Det å legge strategier, planlegge taktikker, løse gåter og oppdrag gir faktisk en mestringsfølelse. Det å oppnå noe. Det trimmer hjernen, herunder reflekser, simultankapasiteten og koordineringsevnen. Det skaper distraksjon fra det som sviver i hodet fra før. Man flykter til en annen verden. Og kanskje det aller viktigste er at det skaper mestring. Det å få til noe er viktig for meg som mislykkes med mye i hverdagen.

Amerikanerne har faktisk forsket på gaming hos veteraner med PTSD og funnet ut at det i sum gir dem fremgang. 

Skriving, lage og spille musikk er også for meg forsøk på distraksjon og mestring. Det er ofte krevende å konsentrere seg men det går litt bedre hver gang. Skrivingen blir ofte avbrutt av tankekjør, lyder jeg hører rundt meg. “Var det noen utenfor?” Inn og ut av det, men jeg gir ikke opp selv om det ofte er utfordrende å holde på. Selv om PTSD ikke går over så skal den regjere så lite som mulig i mitt liv. Men det er også en evig kamp. Jeg tvinger meg selv foran skrivebordet og instrumentene hver dag. Og når jeg kommer dit så har jeg gode stunder kun avbrutt av, nettopp distraksjoner. 

Ønsker du å følge oss og få varsel om blogginnlegg rett i epostboksen? Subscribe til høyre lenger opp! Eller kanskje du kjenner noen som er interessert i temaene våre? Del!