Av Roger Bjorøy-Karlsen

Hvorfor stakk kvinner som hadde abortert, fostrene innunder kirkegulvet i svunnen tid?  Hvorfor er norske stavkirker preget av motiver og symboler fra kristen og hedensk tid? Hvorfor måtte noen motta nattverd og følge gudstjenesten gjennom en luke i kirkeveggen? Bli med på en guidet tur i Reinli stavkirke og se om svarene på dette og mye annet finnes der!

Ettermiddagssolen skaper et rødbrunt skjær i det gamle slitte treverket og sørger for at det glitrer i de smårutete blyglassvinduene under mønet på den vakre middelalderbygningen. De mørke skårene i veggene er ujevnt plassert. Bygningen står på en mur av noe som tilsynelatende er gråstein. Taksteinen er av skifer. 

Reinli stavkirke er like vakker som den er gammel, der den kneiser cirka 3 km fra Bagn i Valdres. I det bratte landskapet i bygda Reinli kneiser hun majestetisk og er et monument over kristendommens eksistens gjennom århundrene, helt siden kristningen. ”Gamle Guri”, som hun blir kalt, er en såkalt enskipet langkirke i stavverk og har en uvanlig form fordi skip, kor og apsis (den halvsirkelformede delen som rommer alteret) har samme bredde.

-Du kan ikke si at det er sant alt jeg sier, smiler Marianne Haldis Jensen og understreker at historien ofte er basert på muntlige overføringer og antagelser, samt konklusjoner fra utgravninger. Hun er guiden min og kommer fra området. Hun har holdt på med omvisning her i over 20 år og brenner for å formidle historien til stavkirken.
-Det står hos Snorre: ”Han fór med hard hand i Valdres, Heilag Olav. Hodene rullet og gardene brant”, siterer hun, for å illustrere den brutale kristningen av området. Vel, dette står ikke skrevet noe sted i Snorre, men vi vet at den hellige kongen kristnet Norge med sverd, og at noen helt sikkert har sagt det.

Det antas at kirken er plassert på et sted hvor det tidligere var et hedensk tempel.
-Det var ikke uvanlig at man la kirker på de gamle kultplassene, sier kirkehistoriker og pensjonert seniorkonservator ved Valdresmusea, Jahn Børe Jahnsen. Han er imidlertid usikker på om det er noen direkte bevis på at det fantes en slik plass i Reinli, selv om navnet “Hovi” på nabogarden kan tyde på at det muligens har ligget et hedensk gudehov ganske nær.  Ifølge Jahnsen er gudehov som bygning et litterært påfunn. Hedensk gudedyrking har etter all sannsynlighet foregått utendørs. Atter et bevis på at det er vanskelig å være skråsikker lenge etterpå. 

 Selve inngangen til det terrasserte området som selve kirken står på, er selve klokketårnet. Eller klokkestøpul som det heter i Valdres. Den har tre kirkeklokker ved siden av hverandre, den største i midten.
-Den største er fra 1898 og er en gave fra reinlinger som hadde utvandret til USA, forteller Jensen. -De sendte den til Norge med adressen ”Reinli kirke”. Den ble dumpet på kaia etter å ha blitt fraktet over Atlanterhavet på en damper, og fant det omsider veien hit.” 

Jensen forteller oss hva som står som inskripsjon på denne:
”Ringer jeg til kirkemøte, ringer jeg til ro de døde, alltid er jeg Herrens tolk at han samle vil sitt folk”

Vi nærmer oss inngangen på selve kirken og jeg ser at det ligger gravplasser helt opp til vår tid rundt den. Guiden vår peker opp over inngangspartiet og sørger for at oppmerksomheten min er rettet mot noen utskårne figurer som pryder hjørnene på den øvre delen av bygningen.

-Er det drager eller er det rett og slett ravnene Hugin og Munin?, spør hun retorisk. Og fortsetter med sin egen teori:
-Var dette norrøne fabeldyr som en protest på kristningen, eller var det rett og slett et forsøk på å gi den hedenske befolkningen en noe mer glidende overgang til en ny tro?
På en tegning av stavkirken fra omkring 1855 utført av G A Bull er imidlertid ikke disse figurene med i det hele tatt. Ei heller trekorsene på toppen av mønene. Kan de være lagt til under en restaurering? Er det en romantisering?
Prosten Anne Hilde Øigarden har reflektert over bruken av slike symboler i sin bok om Hedalen Stavkirke:
”Igjen står vi overfor vesener og symboler som har begge funksjoner. Skremme og vokte. Dragene vil skremme vekk ondskapen og verne om helligdommen. De er voktere som vil beskytte.”
Nylige funn i norrøne graver i Danmark viser at religioner kan ha vært praktisert side om side. Det er funnet gjenstander fra kristendommen og fra den norrøne gudenverden i samme graver. En teori går på at vikingene beholdt de voldelige og krigerske gudene som Tor og Odin fordi den tilgivende Jesus ikke dekket hele behovet i en ellers så voldelig tilværelse. Så det er ikke sikkert at det nødvendigvis har vært noen direkte motsetning, og at kristendommen etter hvert har vunnet frem over tid. 

Vi er på plass i våpenhuset på vei mot hoveddøra inn til selve kirkerommet. At det har innslag av norrøn kunst er det ingen tvil om. For låsebeslaget på døra, som sitter ved siden av to middelalderske dørringer, vitner om det.
-Dette låsebeslaget har fulgt alle de tre kirkene som har stått på stedet, sier Haldis Jensen. Og hodene som er preget på dem kan ifølge guiden være de norrøne gudene Odin og Tor.

Mens jeg studerer beslaget kjenner jeg godt lukten fra tjære som er smurt inn i materialene med jevne mellomrom for å bevare bygningen opp gjennom århundrene. Det står borte ved klokkestøpulen at den gamle helligdommen er bygd om lag 1250, men flere kilder er rimelig sikre på at den er bygd i 1326, delvis av materialer fra en av de eldre kirkene som stod der tidligere. Professor Anders Bugge, som har studert kirkene i Valdres, daterer kirken til mellom 1275 og 1300. Den blir i alle fall nevnt i regnskapene for de pavelige nuntiers (sendebud) i 1327. Den første kirken anslås å være fra 1023, det vil si fra den tiden kristningen startet.

Før vi tar oss inn i selve kirkerommet ser vi på gangen som flankerer det. Jeg spør hvilken funksjon denne har:
-Dette er en såkalt svalgang, svarer guiden vår. Og utdyper:
-Den har flere funksjoner. Den beskyttet selve kirken mot vær og vind hvor selve kirkerommet ble som plommen i et egg. Den ga også ly til de spedalske, som ikke kunne komme inn i selve kirkerommet. Hun peker på en luke på den sørlige veggen.
-Gjennom den kunne de følge med på gudstjenesten og motta nattverd.
Grunnen til det er nok at Jesus viste medynk for spedalske, derfor ble det et kall å hjelpe dem og legge til rette for dem. Men inn i kirkerommet kom de ikke på grunn av smittefaren.

Hun forteller videre at den siste funksjonen svalgangen hadde, var at en raskt kunne gjøre denne kirken om til en festning eller et fort, å forsvare den med våpen gjennom skyteskårene.
-De er laget slik at en kunne skyte både stående og knestående, sier hun og påpeker at skårene er avlange.
-Mange tror at dette er utsmykninger, men vi vet sikkert at dette er skyteskår.

Et stykke borte langs den sørlige delen av svalgangen peker hun på en svak skrift på veggen til selve kirkerommet. Denne skal være tolket av Sigrid Undset sin far, arkeologen Ingvald Undset. Jensen gjengir:
-”Her hviler støvet av mannen Sira Thord som lod forberede denne kirke, pater noster”. Sira Thord var nok en katolsk prest som fikk i gang byggingen av kirken på 1300-tallet. Ifølge sagnet er han begravd under sørportalen i koret i kirken. ”Sira” antas å stamme fra det engelske ordet sir, og var en ærestittel på de katolske prestene.

Guiden fra Reinli viser oss rundt hele svalgangen som omkranser kirkerommet fra alle sider. I den nordre delen kommer vi til en slags metallkrans. Den er sort og med ståltråder flettet med noe som ser ut som piperensere. 
-Dette er en såkalt gravkrans fra 1877. Det var slike de brukte på kistene før i tiden. Før de begynte å legge på blomster, sier Jensen. På kransen står det: ”Salige er de døde, de som dør i Herren”. Jensen forteller at disse naturlig nok ble brukt gjentatte ganger og som oftest hengt på stabburet i mellomtiden.

 Det er endelig tid for å tre inn i selve kirkerommet. Synet tar pusten fra meg. Pastellfarger i talerstol og et grønnmalt rekkverk, mot det gamle, nærmest ubehandlede, treverket. En bred rød løper på det gamle tregulvet. En gammel trefigur av Kristus på korset oppe på veggen. En flott altertavle fra middelalderen. Oppe på en avsats står det et orgel fra 1808 som fortsatt er i bruk. Mens organisten spiller må kirketjeneren dra i to spaker som styrer belgene som gir luft til instrumentet. Døpefonten av anslås å være fra ca 1150. Den skal ha stått i kirke nummer to og er laget av kleberstein, trolig fra Gudbrandsdalen. 

Det bærer preg av at kirken har utviklet seg, for interiøret er fra forskjellige tidsepoker. 
Her fornemmer jeg kirkelige handlinger som har blitt gjennomført i hundrevis av år. Mennesker som har stått og sittet i gode og onde dager. Dåp, giftermål og begravelser.  Sommer som vinter. Gråt og glede. Hosten fra de syke i svalgangen. Frostrøyken fra deres munner. Men på tross av sykdom var det viktig å høre Guds ord. Smake hans legeme og blod.

Det slår meg at det virker overraskende trangt der. Det er kun plass til 60 sittende tilhørere. Teolog Inge Ålgård forklarer hvorfor den rommet flere:
-Før reformasjonen var det vanlig at folk stod oppreist, da med unntak av de gamle og syke. Da var det presten som satt. I den bibelske tradisjonen satt Jesus mens disiplene stod rundt ham. Det var først etter reformasjonen at prekestolen kom og menigheten kunne sitte. Og den prekestolen som står her er prydet med et maleri av reformasjonens far, Martin Luther, slik at det ikke er noen tvil.
Kvinner og menn satt på hver sin side i kirken. Kvinnene satt på nordveggen og noen har ment at de satt der fordi det onde og kalde kom nordfra og kvinner var sterkest nok til å møte det. Men det er nok en myte med et tilsnitt av humor. Ifølge seniorkonservator Jahn Børe Jahnsen så er det nok en annen forklaring som nok er noe mer presis:
-Ifølge Bibelen stod Maria på høyre side og Johannes på venstre side av Kristi kors. Med altertavla vendt mot menigheten vil Maria da stå på nordsiden. Det var også her det oftest fantes et sidealter vigslet til Maria i middelalderkirkene.
Veggene er prydet med innvielseskors, eller vigslingskors som de også kalles. De er en del av den katolske tradisjonen. Biskopen, eller den han bemyndiget, malte korsene som en del av vigslingen av kirken, i dette tilfellet med tjære på veggene. Antallet er 12 og representerer apostlene. I tillegg ble det stenket hellig vann. Man vet ikke hvem som vigslet denne stavkirken, ifølge Børe Jahnsen.

På sørveggen i kirkerommet henger ei såkalt innsamlingstavle. Det er en sirlig skrevet liste over dem i bygda som har gitt penger til ei av klokkene i kirken. Alt i alt ble det samlet inn 145 riksdaler, seks shilling og seksten ort, forteller Haldis Jensen. Det var viktig å vise frem hvem som gav, derfor fikk tavlen en sentral plass i kirkerommet.

I taket på kirken er det et hull hvor piperøret fra vedovnen stakk opp før i tiden. Da fyrte man gjerne i to døgn før gudstjenesten, ifølge guiden vår.
Under gulvet er det funnet levninger av tre ukjente personer. To menn med en gravid kvinne mellom seg.

Fra 1736 fungerer Reinli stavkirke som anneks for den nye Bagn Kirke. Da er den for lengst for liten og gammel for å dekke sognets behov. Den er nå en av landets 28 gjenværende stavkirker, fungerer som sognekirke, men kun i sommerhalvåret, for den har verken innlagt vann eller strøm. Mange gifter seg her, eller lar barna sine døpe, nettopp for å være en del av tradisjonene helt tilbake til middelalderen. Men begravelser er det naturlig nok ikke mulighet til inne i selve kirkerommet, i og med at inngangene er for smale for kister.

Jeg er atter en gang ute ved klokkestøpulen. Det er ikke vanskelig å fornemme hvorfor denne plassen har vært hellig for menneskene i dette området og de som på sin vandring forbi langs det som kan være kongevegen, stoppet ved dette stedet. Her har katolisismen blitt utradert av protestantismen, lenge etter at kongen som senere ble erklært helgen, brutalt påførte folk den tro som han selv hadde blitt så overbevist om mens han var i utlendighet.
Idet jeg skal gå så kommer guiden Marianne på en ting til som hun ikke har vist meg. Et lite treskrin med et løst lokk. I hjørnet er det laget små hull med ørsmå treplugger stukket ned i dem.
-Under en utgraving tidlig på syttitallet så fant man en rekke av disse under kirkegulvet, forteller hun. Det viser seg å være såkalte abortskrin. Det sies at det lenge var folketro at sjelene til udøpte barn ble til onde ånder. Man kunne ikke legge levninger i vigslet jord før de ble døpt.
Men her har etter all sannsynlighet en rekke desperate mødre villet at deres ufødte barn skulle komme til et bedre sted.

Det er forståelig at det er vanskelig å finne den helt korrekte historien om disse gamle praktverkene. Før Svartedauden (1347-1351) er det anslått at det var over 1000 stavkirker i landet. Men den dødelige pesten, som nok tok livet av halvparten av landets befolkning, skapte et forfall i hele samfunnet, og kirkene ble rammet sammen med mye annet, ofte forsvant dem gjengrodd. Derfor baseres nok mye av historien om en gammel helligdom på en blanding av fakta, myter og sagn. Noe som ikke gjør det mindre spennende. 
Jeg griper guidens neve og takker for et øyeblikks reise i historien. Det står ikke på innsatsen. Det å guide på historie som stort sett er overført muntlig er ikke lett. Men levende er det i alle fall!

Ønsker du å følge oss og få varsel om blogginnlegg rett i epostboksen? Subscribe til høyre lenger opp!