Av Roger Bjorøy-Karlsen

roger@bjoroykarlsen.com

In English

Visste du at rett bak turistmaskinen på øya Roatan lever mange folk som tror på at naturmedisin kurerer det meste? Bli med på rundtur i en landsby i kanten av jungelen!

Ettermiddagssolen skinner inn mellom trekronene. Temperaturen ligger rundt tretti grader idet vi parkerer ved en manuell vaskeplass for biler. En ung mann kommer diltende lett fremoverlent ut av et lite pulperia med to sixpacks med Corona-øl og forsvinner rundt hjørnet. 

“Go-Pro, start recording”

Jeg sjekker om taleaktiveringen av hodekameraet virker. Den kvitterer med et pip. 

Steven Raymond dukker opp og never møtes. Kelneren fra restauranten ved Anthony’s Key Resort sa sporenstreks ja til å guide oss i sitt nærområde. Nemlig landsbyen som består av fire familier som i snitt har bodd her i fem generasjoner.

“Stammer dere fra afrikanske slaver?” spør vi siden melaninrikdommen er høy.

“I utgangspunktet gjør vi nok det, men det er mye blanding etter slaveriets tid, sier Steven som i forbifarten nevner innflyttere fra fastlandet Honduras, Jamaica og Cayman Islands. Vi vandrer ned til stranden, passerer noen expats (tilflyttere) som ligger og døser på solsenger. Bygninger, falleferdige, som har blitt tygget på av tidens tann ligger spredt utover et større område. Det viser seg at å ha vært et hotell. Steven forteller at en av bygningene senere har utgjort “Sand Castle Library” før det ble flyttet. Det som er igjen av hotellet er til salgs men forfallet er med å senke prisen bortimot loddrett. 

4 familier utgjør cirka 400 innbyggere i landsbyen som ligger på sørsiden av hovedveien. 

“Hva heter landsbyen?” spør jeg, etter å ha beordret Go Pro til å stoppe opptak. 

“Så langt har den intet navn men det er en komite som jobber med å gi den navnet “Ramon Village”, navngitt etter den største familien i området” sier Steven. 

Han forteller videre at det er fredelig mellom familiene og alle stiller opp for hverandre hvis det er behov. Familiene har som oftest flere hus i samme område. Barna som vokser opp får som regel en tomt de kan bygge hus på. Eller de tar over huset etter den utdøende generasjonen. 

Langs hovedveien kommer vi til en liten salgsbod hvor det henger noen malerier på veggen utenfor. Innenfor møter vi kunstmaleren Brittany som siden 2010 fortrinnsvis har malt motiver med dyr og fisker fra havet rett utenfor. Eller afrikansk kultur. Det siste står sterkt hos de fleste med forfedre fra Afrika, de er stolte av den og maleriene Brittany maler har som oftest friske farger. 

Vi kommer etterhvert inn til et halvferdig bygget hus som for tiden kun utgjør tørkeplass for klær i påvente av at eieren skal tjene mer penger for å fullføre byggingen. I døråpningen sitter Otis som er bestefaren til Steven. Han er en såkalt “bush doctor”, det vil si en slags medisinmann som brygger på urter for å lindre eller helbrede forskjellige plager og sykdommer. Troen på naturmedisin står sterkt i folket og folk kommer langveisfra for å få helbredende eliksir. Otis ramser opp en del sykdommer som han kan kurere og nevner blant annet diabetes. Siden jeg er diabetiker så ber jeg ham koke noe i hop for meg. Det er jo verdt å prøve? Han kvitterer med at han allerede har laget klar en ladning for en som skulle komme noen dager senere, men at jeg kunne kjøpe den så skulle han lage en ny. Det ser greit ut helt til han kommer med en 2,5 liters kanne som det har vært klorin på (!). Noe som nok medfører at jeg holder meg langt unna denne kanna. Han får allikevel 20 amerikanske dollar for den. Han skal ha for innsatsen, men jeg lar eliksiren av urter med en stenk av klorin stå uprøvd. 

Vandringen går videre inn mellom husene og inn i jungelen og Steven viser oss forskjellige urter og planter som brukes i naturmedisinen, enten du har mageproblemer eller utslett.

På toppen av en ås på østsiden av landsbyen kommer vi til den lokale privatskolen. Inne treffer vi Deborah Hunnicut fra Oklahoma som er en av lærerne. Hun har bodd på øya i 11 år. Jeg spør om hun har lærerbakgrunn.

“Nei, jeg kom til øya og gjorde det Gud satte meg til” svarer hun og er meget fornøyd med å jobbe ved skolen. Privateid betyr at foreldre og andre stiller opp på dugnad når noe trengs å utbedres eller vedlikeholdes. Elevene sitter i båser og får individuell undervisning og oppfølging. Noe som er unikt på øya. 

“Go Pro, stop recording!”

Det er intet svar fra den svette pannen min. Kameraet har gått tom for strøm et eller annet sted underveis. Vi takker Steven Raymond for en fantastisk tur til et vennligsinnet folk som bor bak alle hvite strender, paraplydrinker og restauranter. Et øyfolk som er stolte av hvem de er og hvor de er fra. 

Ønsker du å følge oss og få varsel om blogginnlegg rett i epostboksen? Subscribe til høyre lenger opp! Eller kanskje du kjenner noen som er interessert i temaene våre? Del!