By Roger Bjorøy-Karlsen

In English

Militære krigsveteraner har ikke uten videre en naturlig samhørighet på tvers av misjoner, operasjoner og aldre. Men settes de til et felles prosjekt så skjer det noe. Som for eksempel på en veteranseilas.

En sen kveld i august. Straks skal jeg mønstre på “Veteranseilas 2016” sammen med et trettitalls andre veteraner. De fleste har allerede mønstret på i byene lenger inn i Oslofjorden. Den tremastede skonnerten “Svanen” ligger ved havn i Stavern, badet i lyset fra lyskasterne øverst i mastene. Gangveien hviler på brygga. To skygger dukker opp på dekk og møter meg der jeg står med bagen min. Den ene av dem er en gammel venn og veteran fra Libanontjenesten. Lagfører i vognførerlaget i mekanisert infanteritropp, nå prosjektleder for seilasen, Jan Edgar Nilsen. Han har ikke forandret seg mye siden vi campet sammen i Ebel Es Saqi. Vi har ikke møttes på 30 år, men det var som om det var i går. Veteranklemmer utveksles. 

Det er hengekøye som til slutt gjelder

Jeg får beskjed om at det er ro på banjeren, der hvor alle sover, og at jeg må snike meg ned. Etter et par brutale møter med hodet og noen bjelker konstaterer jeg at det er få sjømannskropper som var nesten to meter lange i 1915, da skipet ble bygget i Danmark. 

Jeg skrur meg inn i et hull i dekket og senker kroppen langs en trang og bratt trapp. Nedunder, på den såkalte banjeren, finner jeg en god blanding av faste trekøyer som er spikret i skutesiden,  og hengekøyer. Snorkingen lager en jevn dur. Jan Edgar hvisker og peker opp på en hengekøye som er spent mellom to kroker og befinner seg kun noen centimeter fra oppunder dekket. Jeg nikker, men tenker umiddelbart at det er fysisk umulig å få denne kroppen så høyt opp og inn i den smale duken der. Så jeg brer ut soveposen på en av trebenkene, vel vitende om at et dobesøk utført av en av dem som bor i de faste køyene, kan resultere i en fot i ansiktet eller andre vitale deler av kroppen. Etter noen minutter så kommer det over meg at jeg ikke skal være dårligere enn andre, og jumper opp på det massive bordet under hengekøya, og med en elegant bevegelse så føler jeg meg plutselig som en fullblods sjømann slik han hvilte århundrer tilbake. Søvnen kommer fort når skuta duver lett og lager bevegelse i hengekøya.

Morgenen etter blåser vinden heftig under mørke skyer. Veteranene møtes på dekk for frokost. Jeg får mulighet til å hilse på de andre. Noen kjente, men også mange ukjente. En del av dem er skadd, primært psykisk. Andre er preget, men per definisjon ikke syke. Den tredje gruppen er mennesker som engasjerer seg for veteranene. Den fjerde er selve mannskapet, de som kan seile en skonnert. Tanken er at vi skal fylle diverse oppgaver ombord, enten det er til sjøs eller til kai, godt hjulpet av mannskapet.

Skipper Åke ser skeptisk opp på himmelen. Værmeldingen sier at det kan bli en tøff tur over til Ålborg i Danmark, som er neste destinasjon. Den erfarne skipperen er vant til at havet og vinden kan bli gretne noen ganger, men som oftest har han seilt på indre Oslofjord de siste årene, i ly av det verste været.

Fortøyningene går og den elegante seilskuta siger fra brygga. Tre master er kjennetegnet på at det er en skonnert, som ofte ble kalt “111”, for det var det mastene så ut som når de kom seilende. 

Langt utenfor komfortsonen

Været tar seg opp etter hvert som det majestetiske skipet som opprinnelig var bygget for frakt av trelast, kommer ut i rom sjø. Utrent mannskap støttes av den trente delen. Et innviklet system av tauverk holder seilene oppe. Noen heises, andre hales mens de fleste ser spørrende opp i seilverket, spente på hvilket seil som tilhører hvilket tau. Vinden er sterk, men ikke uoverkommelig. Det er derimot ikke de fire meter høye bølgene, etterdønninger av et kraftig uvær som kommer inn fra siden. Landkrabbene begynner å kjenne at formen stuper. Selv har jeg vært i handelsflåten og kun vært sjøsjuk én gang i mitt liv, men det som gjaldt der, gjelder nok ikke her. Jeg holder på å sovne der jeg sitter. Vinden øker, seilene reves og motoren sørger for at vi skjærer oss gjennom bølgene siden det nesten er motvind. Flere ligger over rekka og lager rare lyder mens de mater havets vesen, primært krabbene, sies det. Selv må jeg også gi opp. Kampen for å komme seg fra akterut til midtskips og ned på banjeren er enorm. Skuta slingrer, sjøene slår inn på dekk, jeg er langt utenfor komfortsonen. Jeg ramler opp på skipskasser i det ene øyeblikket og mot rekka i det andre. 

Veteranhjem i Ålborg

Ålborg som destinasjon for seilasen ble kansellert grunnet været. For å korte ned etappen dro vi inn til Skagen som ligger mye lenger nord. Fra Skagen reiser vi med tog til Ålborg for å treffe de som driver Ålborg Veteranhjem. Veteranhjemmet er i praksis er et hjem for skadde, hvor de som bor der ikke har noen forpliktelser, ei heller blir fulgt opp. De fleste av oss fra Norge stusser over dette, det kan virke litt lavambisiøst. Vi er jo vanligvis opptatt av at oppfølging skal ha en viss bevegelse, en slags utvikling, men det kan jo hende at det danske opplegget også fungerer for de som kun trenger ro?

Fra Skagen bærer det nordover mot Arendal. Jeg våkner tidlig om morgenen av en som har mareritt og ynker seg kraftig i søvne. Den posttraumatiske stresslidelsen slipper tilsynelatende ikke taket, selv her ute. 

Det jobbes ombord

Vi bidrar etter hvert i vaktholdet, jobber i byssa med å sette ut mat og vaske opp. Noen står ved roret, andre står forut og holder utkikk. Noen må tilpasse litt innimellom. Ned under og hvile. Men forståelsen er der blant de andre. Her kan de skadde veteranene være seg selv og trå til når de kjenner de har kraft til det. Kurs i spleising av tau gjennomføres på dekket i ettermiddagssola som til slutt lyser over Skagerak. Mestringsfølelse igjen. Dette klarer vi jo!

Det tar ikke lang tid før en mister følelsen av tid og rom på en slik tur. Du har havet, du har skipet og folkene ombord. Det eneste oppdraget du har er å bistå i den gruppen som skal få seilskipet frem til destinasjonen. Da skjer det noe med de fleste. Tilhørighet skapes. Vennskap etableres. Veteraner har altså ingen naturlig tilhørighet på tvers av misjoner, operasjoner og aldre. Ikke alle veteraner er ressurser heller. Noe mange selv sier, og det gjelder naturlig nok i stor grad de skadde. Men de vil gjerne bli det. De var ressurser en gang og kan bli det igjen. Ved å gi dem et felles prosjekt, med en miks av veteraner så ser man at de fleste blomstrer opp. Igjen så viser de at de kan mestre. At de kan få til ting de aldri hadde trodd var mulig.

Landkjenning

Skjærgården utenfor Arendal dukker opp i horisonten. Vi reduserer farten og sirkler utenfor en av de store holmene. En krans ligger ved rekka og folk er samlet på dekket. Tiden er inne for å minnes de som falt i tjeneste for landet. I tillegg til soldatene så minnes man også de mange krigsseilerne som mistet livet idet de seilte forsyninger og materiell som skulle understøtte de alliertes kamp under annen verdenskrig. Når diktet “De beste” av Nordahl Grieg er lest opp kastes kransen på havet og blomstene spres med vinden. Og tårer tørkes.

I Arendal er det lett å se effekten av denne seilasen. Det er en god tone om bord. Flere av de som hadde bestemt seg for å mønstre av tidligere har bråbestemt seg for å bli med videre. For det skjer noe magisk mellom de som har vært ute i Forsvarets internasjonale operasjoner, når de er med på et slikt prosjekt og igjen kan dyrke det tette kameratskapet som oppstår. Her er det flere som har blitt venner for livet.

Noen mener at “Svanen” burde seile med veteraner hele sesongen, hvert år. Dette er nemlig et tiltak som virkelig løfter anerkjennelsen av veteraner fremover. Som igjen gir dem muligheten til å vise samhold og ressursstyrke!

Ønsker du å følge oss og få varsel om blogginnlegg rett i epostboksen? Subscribe til høyre lenger opp! Eller kanskje du kjenner noen som er interessert i temaene våre? Del!