Sanderud senvinteren 2018.
”Er det noen som kan rekke meg en serviett?”
”Når jeg var liten så hadde vi høner…”
”Er det noen som husker Mysil Bergsprekken?”
Praten går livlig rundt middagsbordet. De rikosjerer mellom ting vi kan og ting vi vet, de fleste av oss. Selv flyter samtalene over hodet mitt og forbi meg, selv om jeg humrer når jeg bryter gjennom hukommelsens tåke i et glimt og får øye på figuren til Kjell Aukrust, animert av Ivo Caprino . Ellers får jeg med meg bare bruddstykker av samtalen.
For hjernen er marinert i medisiner. Jeg forsøker allikevel å snappe opp hva som har skjedd de siste dagene. Det voldsomme raseriutbruddet. Etterfulgt av den kraftige depresjonen som førte meg ut i det iskalde kveldslandskapet rundt heimen min. For å ende livet. Som til slutt endte i innleggelse en rekke steinkast unna.
Akuttinnlagt på en døgnenhet på Sanderud Psykiatriske Sykehus i nærheten av Hamar. Bølgedalene har blitt større og kraftigere. Jeg er så enormt sliten etter mange år med traumer, med omgivelsene jeg må vokte, med slitsomme netter med mareritt og døs. Helt utslitt etter å ha løpt gjennom krigen i dager og netter, uten å få hvile.
Så her er jeg nå. I en stabiliseringsfase. Måtte den gi meg et bedre liv. Måtte medisinene gi meg bedre dager og netter. Ved innskrivning ble jeg strippet for all slags form for ledninger og kabler, samt skarpe gjenstander. Alt som jeg og mine medpasienter kan bruke til å skade oss selv. Eller hverandre.
”Blir det han med fela som vinner i år?”
”Du mener Alexander Rybak?”
”Ja, stemmer!”
Praten går fortsatt lett mellom oss, også i TV-stuen. Der sitter vi med hver vår blytunge historie i bunnen. Noen med synlige skader, andre med lukkede øyne, utslitt av det de har vært gjennom. Ingen snakker om det. Den lina vi danser på her er triviell. I hvert fall som oftest.
”Det er koselig å snakke om dagligdagse ting» sier en liten og sped kvinne med et vilt rødlig hår, moderat flakkende blikk bak noen altfor store røde briller som grenser til horntypen, og et strikketøy som virker enormt der det ligger i det spinkle fanget hennes. Anne Mona snakker mye om venninnene sine. Jeg tror ikke hun har så mange egentlig, men at hun snarere ønsker seg dem. Jeg tror hun lager venninner og setter dem inn i alt hun har hørt og opplevd. Sammen med mannen sin Tom-Evan. Med bindestrek som hun ofte presiserer.
”La oss snakke om været”, kommer det fra en brun stressless a la 90-tallet. Han sitter med hodet hvilende oppå nakkestøtta, med lukkede øyne. Det ser ut til å foregå mye bak pannelappen til mannen, som er et sted i femtiårene, som med sin børstelignende mustasje minner meg om general Melchett i Stephen Fry’s skikkelse fra serien der Black Adder og hans kumpaner frekventerer skyttergravene under første verdenskrig.
”Det kan vi gjerne”, svarer jeg der jeg sitter med nesa i avisen ”Østlendingen”. ”Dere kan få høre litt om hvordan været er og skaper en del utfordringer i Kabul, hovedstaden i Afghanistan?” Alle ser plutselig på meg med en viss forventning. Også Melchett som har sittet og mumlet med lukkede øyne skvetter til og lar barten blafre svakt i et lite utpust.
”Hele sommeren leter de fattigste afghanerne etter brensel, og det kan være det meste som er brennbart, det kan jeg forsikre dere om. De sees ofte med rumpa i været og med fillete søppelsekker knugende i de furete nevene i det uttørkede og nedsøplede elveleiet i Kabul River hvor de samler plastflasker, som åpenbart er hovedbrenselet. Det merker vi godt når vinteren kommer. Byen ligger på cirka 1800 meter over havet og det er svinekaldt i perioder. Temperaturen ligger ofte på minus 10-15 minusgrader om vinteren, og plastrøyken fra de mange husovnene strømmer ut av pipene og presses ned mot bakken av det langvarige høytrykket og legger seg som en smog over landskapet. Det føles som å puste inn gjørme og er hovedårsaken til en mengde luftveisproblemer”
Menneskene i TV-stuen, inkludert sykepleierne blir helt stille.
”I tillegg fryser mange ihjel i hver kuldeperiode, for de går til slutt tomme for noe å brenne. Lufta blir bedre, men folk dør” avslutter jeg før jeg løfter opp avisen og leser videre. Eller leser er nok en overdrivelse.
TV-stueinnehaverne er fortsatt tause og ser en smule bleke ut. Jeg innser etter hvert at mine historier ikke er så normale som Anne Mona sine, og egner seg kanskje lite til småprat. Men det er de jeg har fra der jeg har vært, i det jeg har opplevd. Så for meg er dem på et vis en slags normal greie. Da dropper jeg selvfølgelig å snakke om alle andre ytterligheter fra krigsområdene.
Dagen etter starter med at jeg er groggy. Medikamentene fra dagen før sitter i ennå. Snubler ut til frokostbordet, som allerede er besatt av avdelingens beboere og personale. Samtalene er florlette fortsatt. Det snakkes langt over de tunge skjebnene den enkelte av oss bærer på. Anne Mona forteller om venninnene sine. I dag har noen av dem døtre også. Hun ser prøvende på oss andre, som om hun er usikker på om vi helt tror på dem. Jeg gjør det ikke, men jeg tror de er viktige for Anne Mona. Og da spiller det ikke noen rolle om de bare lever i fantasiuniverset hennes.
Melchett supplerer samtalen elegant med å snakke om alle de ubemannede gårdsutsalgene, som man blant annet kan kjøpe egg og de største blomkålhodene han har sett, kun ved å legge igjen kontanter og ta med varen. Han forteller også at han har vært på Samvirkelaget (nå kalt Coop) dagen før mens han lar høvelen skave av nøkkelosten han kjøpte der. Han synes det er kjempegodt, noe han selvfølgelig behørig deler med oss rundt bordet, og passer på å minne oss på. Vel, han deler ikke osten med oss, men det faktum at den smaker. Jeg nikker på de rette stedene, ennå til en viss grad under vekten av medisinene jeg fikk dagen før, som har gitt meg en bedre natt enn på mange år. Konsentrerer meg om å få kuvertpålegget fra Lerum og Stabburet ut av de runde innpakningene og ned på brødskiva.
Etter å ha satt bestikket i oppvaskkurven går jeg tilbake på rommet, grafser altfor dypt i posen med Daim småsjokolade, inntar dem én etter én med en viss andakt mens jeg surfer nettet. Men ingenting der ute i cyberspace angår eller interesserer meg nå. Jeg er her. I nuet. Jeg må få orden på livet mitt her jeg er nederst i det akkurat nå. Veien tilbake er lenger enn noensinne, gjennom et mørke, som forhåpentligvis blir lysere. Eller er den kortere? Er det noen medisiner som skal til for at jeg skal reise meg igjen? Ihvertfall litt? Som kan slå av krigen en stakket stund slik at jeg kan få sove? Har kjemikalier vært løsningen hele veien? Smøremiddelet?
”Er det noen som kan rekke meg en serviett?”
Jeg ser over frokostbordet. Melchett sitter med lukkede øyne. Hvis han hadde åpnet dem så hadde han sett at serviettholderen stod rett under nesa hans. Men det gjør han nok ikke med det første. For øynene er nok lukket av gode grunner. Jeg undres over hvilke brutale bilder som ruller over skjermen hans på innsiden av øyelokkene idet jeg griper en serviett og legger ved hånden hans. Melchett nikker kort og takker.
Dagen flyter av gårde i boblen min. Fantasivenninnene til Anne Mona oppleves i de mange historiene hun forteller, og Melchett imiterer det meste av karakterer fra filmer han har sett gjennom noen tiår av sitt lange liv. Jeg fortsetter å fortelle merkelige historier fra bortenfor den fredelige sivilisasjonens grenser, dog uten for mye krig for å unngå at noen går på en smell. Per-Anders er den stumme typen som smiler hele tiden. Han sier lite og nikker på alle rette steder mens han fomler litt med lesebrillene som henger nederst i V,en på V-genseren hans. Jeg har en bestemt følelse av at han ikke helt synes at han burde være her. Tatt litt på senga, kanskje? Vel, han er ikke den eneste som føler det sånn. Mange skal gjennom den fasen. Der var også jeg.
De siste som er her er så traumatisert at de sitter på rom, da med unntak av de gangene de skynder seg ut for å hente seg en brødblings eller en tallerken med middag og bli borte like fort som de dårlig tilskjærte gjøkene i billige veggur. “Andy Capp” er en av dem. Jeg har kalt ham opp etter figuren i tegneseriestripen med samme navn fordi han går med sixpence hver gang jeg ser ham. Han har stygge sår i ansiktet. Selvpåført eller i slåsskamp? Det får vi nok aldri vite. Jeg merker også at han har en kraftig stamming ut fra det lille han har snakket, fortrinnsvis til sykepleierne.
Men i sum har vi det på et vis hyggelig. Jeg har aldri vært veldig god på å konversere såkalt ”small talk”, men jeg kjenner at jeg håndterer den kunsten bedre dag for dag. Befriende å bare kunne snakke om ting øverst i våre sinn. Helt nødvendig å ikke snakke om hva som plager oss i bunnen når vi er i dagligstuen. Det gir oss også en følelse av å være normal igjen. Samtalene går ofte på mimring, helt ned i barndommen. Da livet kanskje var greit for de fleste. Den gangen Anne Mona nok hadde håret som en Grorud-palme, samt kanskje hadde venninner som levde i virkeligheten hennes, og Melchett satt på kino med hockeypuddelsveis og så på de filmene han nå yndet å imitere. Da Per Anders snakket litt mer enn han gjør i dag. Da Andy Capp syklet rundt på Tomahawk-sykkelen sin med skvettlapper i eikene. Da jeg spilte i band og drev en sorgløs rock’n roll tilværelse i byen som er mest kjent for å levere både båter og mannskap til hvalfangst. Da ting var greit for det meste. Før oppoverbakkene startet og etterhvert ble til loddrette vegger.
En ny morgen. Dagslyset er ubarmhjertig tilstede i rommet mitt som ikke har bledningsgardiner. Det slår meg at behandlingsopplegget blant annet består i å tørne ut sammen med fuglene. Jeg kjenner på formen. Sist natt så var trafikken i hodet roligere, søvnen bedre og følelsen av å være groggy var mindre. Jeg føler nesten at formen bli bedre for hver minutt som går. Men jeg er som tidligere, alltid redd for at det varer kun kort tid og at jeg er tilbake i grøfta med utslåtthet og tom for energi fortere enn det et øye kan blunke.
Et skrik høres over gangen. Jeg tror først at det er en vinkelsliper som øker turtallet, men når idet blir brått stille uten at turtallet går ned, så er det helt klart et skrik. Det skrikes igjen. Det høres ut som tortur. Jeg tipper det er Andy Capp, han med sixpencen og alle sårene i ansiktet. Men det viser seg å være Melchett. For en halv times siden satt han ved lunsjbordet med resten av oss og fortærte chili con carne, mens han vitset og lo. Nå lå han og uttrykte sterke følelser på rom. Svingninger, tenker nå jeg der jeg sitter og forsøker å fortelle min egen kropp at skriket ikke var et resultat av en krigshandling. Kjemikaliene hadde kanskje sluttet å virke? Blir han lagt i tvangstrøye, mon tro?
Kveld. Påleggskuvertene ligger tømt rundt tallerken min. Magen er fylt.
”Kan noen sende meg en serviett?”
Det grenser til det mirakuløse, men der er plutselig Melchett tilbake ved bordet, med lukkede øyne, som om ingenting hadde hendt. Jeg skyver servietten bort til ham i taushet. Han er sikkert godt medisinert siden personalet har hatt mot til å slippe ham ut blant oss. Det kan hende at dette er hverdagen deres. Ikke minst hans. Og her sitter jeg, og føler meg rimelig ”normal” oppi alt.
”Jeg spiser på rommet i kveld” Anne Mona flakker svakt med blikket bak de grønne hornbrillene.
”Faren til en venninne av meg, han tok alltid med seg maten og satte seg i stuen”, sier hun for å forsvare beslutningen sin, før hun forsvinner. Jeg slår fast at nå dukker også fedrene til venninnene opp i historiene hennes.
Klokken passerer 22:00. Sykepleieren kommer innom med glasset med tabletter. Jeg slår dem i meg og lar vannet fra plastglasset presse det ned i fordøyelsessystemet. Da er det bare å vente på nattens kjemikalietåke som legger seg over bevisstheten og lammer bildene av krig.
”Klokka er kvart på åtte. God morgen!”
Jeg merker knapt sykepleieren i døra, men registrerer jeg mumler noe til svar, som tilsynelatende er godt nok siden hun forsvinner igjen. Eller var det en han?
Sent ute ved frokostbordet er alle de andre i gang med å spise. Anne Mona er ekstra sprudlende mens mimringen er høyst pågående. Hun skal på perm i dag, hun gleder seg vilt til mannen hennes, Tom-Evan med bindestrek, kommer og henter henne. En weekend med hjemmehygge ligger og venter. Jeg ser at hun gleder seg til å komme ut herfra, tilbake til noe som kan betraktes som normalt. Litt avhengig av hva som bragte henne hit, selvfølgelig.
Jeg spretter kuvertpålegg mens jeg funderer over når jeg kommer dit igjen. Ut i det normale. Hvor jeg kan ha ladekabler til duppedittene når jeg det passer meg, uten fare for å henge meg i dem. Hvor jeg kan gå meg en tur uten følge eller en avtale.
Jeg fokuserer rundt frokostbordet igjen. Anne Mona holder fortsatt frokostgjengen i gang med historiene sine. Venninnene hennes får igjen kjørt seg.
Det faktum at disse menneskene gjør sitt beste for å bli sett blir klarere for hver dag. Her er det flere som har vanket inn og ut av psykiatriske institusjoner i årevis, som sakte men sikkert har blitt borte fra samfunnet på en måte i og med at mye av dette foregår i isolasjon. Derfor er det viktig å formidle den tiden man var ung fordi det var en tid som var mye bedre enn nåtiden. Andre er desperate etter å vise at de fortsatt er en vesentlig del av samfunnet, med et godt nettverk av venner og familie. For å ikke bli borte fra alt.
Det siste året har vært slik på et vis for meg også. Jeg har levd i isolasjon fordi jeg ikke har orket å være sosial. Og da blir man fort litt borte fra samfunnet.
Vel, dette kan jeg faktisk lære noe av. Prøve å ikke bli helt borte, slik at jeg kun blir sittende igjen med fantasivenner. Men akkurat nå er det å få komme til hektene igjen.
En annen ting som slår meg er jo at det knyttes relativt sterke bånd mellom oss som er her. Vi er jo i samme båt. Vi snakker ikke om problemene og lidelsene våre, vi bare fornemmer at dem er der, mens småpraten går. Vi kommer nok aldri til å ha en reunion om 10 år, for dette er nok skambelagt. Det er ikke greit å brekke et bein, men lettere å akseptere en fysisk skade enn når hodet er ute av vater.
Signe. Hun er også en av strikkerne. Og når hun ikke strikker så løser hun kryssord. Hun sitter mest for seg selv, smiler og nikker noen ganger av det andre sier i TV-stua. Jeg tenker at Signe er en av de anonyme i samfunnet vårt. Hun snakker aldri om familie eller om venner. Det lille hun sier handler om det som skjer på TV. For Signe liker skisport. Signe har åpenbart klipt seg selv, for frisyren ligger et stykke under det allmenne kravet til en frisyre. For med hakkete pannelugg og ujevne tupper i fallet bak, ser hun litt lurvete ut. Noe som forsterkes av et par crocs som tydelig er preget av tidens tann.
Men har hun det bra? Et eller annet sted bak medisinskyen kjenner hun nok på noe. Savn, lengsel etter noe annet enn det som skal stå vannrett og loddrett i kryssordbladene, kanskje? Signe gjør ingen fortred, tenker nå jeg. Eller gjør hun? Hvordan har hun blitt behandlet? Hun som bare vil ha på seg crocs, løse kryssord og sitte med strikketøyet? Hvordan havnet hun her? Selvfølgelig ser vi ikke det på utsiden.
Vi bommer sannsynligvis sykt når vi bedømmer folk på utseende. Hva tenker dem om meg? En kar i femtiårene, med grått hår, grå strikkejakke og grå treningsbukse a la den Sylvester Stallone brukte i de tidligste boksefilmene om Rocky Balboa. Labbende rundt på utslitte plastslippers fra Afghanistan. En som sitter og raller den ene merkelige historien etter den andre, når han er i form. Om krigssoner og musikk. Om livet som manusforfatter. Som leser bøker som heter ”Telling True Stories”, ”Things they carried” og ”After You”. Alt på framandspråk for noen.
Jeg tipper de rister på hodet i skjul. For hvem er egentlig normal når det er noe vi betrakter med et subjektivt blikk?
Melchett ser nok på meg med en viss æresfrykt. Selv om han minner om en general fra en komiserie, så var han militærnekter i sin tid og tror vel at jeg skal spørre ham ut om det. Anne Mona undres nok mye over hvem jeg er, der hun sitter og strikker og flakker svakt med blikket. Signe lurer kanskje på om jeg skal skyte henne, der hun ser på meg over kanten på kryssordbladet med stjålne blikk.
Men så tror jeg de blir litt lettet når jeg begynner å snakke om kunst og om musikk. Når jeg forteller historier om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet og om Norges nasjonalforfatter Mikkjel Fønhus sin metode for å skrive gode naturhistorier. Da ser de at selv om denne mannens sinn er revet opp av krigen, så er han innerst inne en snill og balansert mann. Godt hjulpet av tåken av medisiner. Tror jeg.
”Nå er det morgen!”
Jeg våkner etter en natt med nesten sammenhengende søvn. Venter på svimmelheten båret på noen medisiner, men den kommer ikke. Wow! Dagen før gikk jeg over til medisiner i såkalt depot, hvor den virket litt etter litt. Hey! Jeg føler meg uthvilt. For første gang på mange år kjenner jeg at jeg har litt styrke. Litt å gå på!
Under frokosten sitter jeg sammen med gjengen fra Gjøkeredet mitt. Vi ler og har det gøy. Jeg fortsetter å feire dagen med å gå meg en tur på egen hånd. Ikke bare for å kjenne på styrken men også om det er noe som trigger meg i teigen, men det er det ikke. Selv om dette er en dag så er det en slags gjenoppstandelse. Men jeg må ikke glemme å suge på de karamellene som livet serverer. Gjenoppstandelse!
Melchett forsvant i dag. En kunnskapsrik mann med en fraværende evne til å glemme, noe som gjorde at han husket det meste. Var han autist? Ikke godt å si. Men det skinte gjennom at han hadde hatt mange runder inn og ut av psykiatrien. Han hadde også jobbet der. Jeg kjente et øyeblikk på frykten for å havne opp som en jojo inn og ut av dette gjennom resten av livet, men slo meg til ro med at det neppe kom til å skje meg. Men nå var det plutselig ingen lenger som ba om å få sendt en serviett. Borte var den klingende latteren hans som kunne få de fleste i godt humør. Melchett likte meg og jeg likte ham. Jeg kunne på et vis fornemme at livet hadde herjet med ham, tatt fra ham mye. Han nevnte steder og alt mulig fra mediene, men ingenting om familie. Det er ofte slik at en slik stillhet sier mer enn tusen ord. Derfor skal ikke jeg forsøke å utdype noe, som taushet i seg selv klarer på en tilstrekkelig måte.
Jeg håper allikevel at Melchett havner på et godt sted, hvor han kan få ro for det han sliter med, og en god omvisning på det stedet han kommer, slik at han er sjølberga når det kommer til servietter!
Angela. Min klippe på stormfullt hav. Min kompasskurs i snøstormer i fjellet og over viddene. Min oase i en endeløs ørkenvandring.
Hun har vært lite nevnt i denne omgangen. Men hun fikk trykket atter en gang. Som igjen måtte ta grep for å få kontroll på ektemannen sin. Som i all sannhet gjør alt hun kan for at jeg skal få det bra. Angela har på nytt måttet gå i skyttergravene i kampen mot sin ektemann. Det gikk forholdsvis bra denne gangen også, men slitasjen er naturlig nok stor. Jeg tror hun allikevel føler en viss sjelefred nå når mannen hennes er i gode hender i behandlingsapparatet.
Dagene går, noen flere drar og andre kommer til. De er som meg og resten av oss på de første dagene. Du ser det i blikket på dem at det å komme hit på en psykiatrisk institusjon er et sjokk for dem. ”Det er jo ikke her dem skal være”. Noen er tause den første tiden, så prøver vi andre å ta godt imot dem. Sakte men sikkert innser de at det er nettopp her de skal være akkurat slik livet er nå.
Etter 12 dager så skal jeg prøve meg på helgepermisjon. Hvis dette går bra er sjansen for at jeg skrives ut på mandag rimelig stor. Jeg er spent her jeg sitter. Er jeg riktig medisinert? Vil det være greit å møte livet utenfor, komme hjem og samfunnet forøvrig? I 12 dager har jeg levd i ei boble hvor alt er tilrettelagt. Nå skal jeg brynes med det meste.
I sum tror jeg det går bra. Men først skal jeg møte legen sammen med Angela.
Tilbake etter permisjon. Hva var jeg egentlig denne helgen? Jo, hjemme hos meg selv, men samtidig en pasient ute på prøve. Vemodig å dra, men litt godt å komme tilbake og se at noen av de som var der når jeg dro fortsatt frekventerer gulvet. De er glade for å se meg igjen også. Det har blitt et lite fellesskap på de dagene jeg har vært her. Jeg har også kjent på vemod når noen av dem dro før helgen. Man kan heller ikke si at man ønsker å se hverandre igjen heller, for det vil nok bli i en lignende situasjon vi har vært i.
I løpet av natten har det tikket inn et bilde som er historisk. Min eldste datter Kathleen fikk sin førstefødte. Hun hadde lovet at jeg ble den første til å sende meg bilde, og det så ut som hun holdt. Jeg kjenner på gleden, selv om medisinene kutter de emosjonelle toppene og bølgedalene. Men det ser bra ut og jeg er glad på hennes vegne, og stolt av å ha blitt morfar!
Formiddag på siste dag. Jeg kjenner kreftene har kommet tilbake. 15 dager på medisiner fulgt opp 24/7 av helsevesenet, samt en atskillig bedre søvn, har gitt resultater. Jeg har også sluttet med antidepressiva på dagtid og hodet er mye klarere. Jeg kjenner pågangsmotet er tilbake. Langt bak der et sted over åskammen ligger depresjoner krydret med selvmordstanker.
I dag skal jeg skrives ut. I dag begynner resten av livet mitt. I dag er jeg rustet med både medisiner og mer kunnskap om livet og hvordan jeg skal forholde meg til lidelsen.
”Kjenn på hva du føler. Ikke hva andre mener!”
Psykiateren er krystallklar til en mann som analyserer og alltid har jobbet seg taktisk gjennom samtaler, møter, dialoger og monologer. Denne visdommen er det viktigste jeg har fått på denne vegen jeg har tilbakelagt på denne akutten. Hva føler jeg? Og hvordan forholder jeg meg til det?
Jeg ser ut vinduet. Sola skinner, og været har bestemt seg for å ta tak i de enorme snømengdene. Slik blir det vår av. Og jeg kjenner også at jeg møter en vår i livet mitt. So let’s walk on!
Navn på personer er naturlig nok fiktive.