Av Roger Bjoroy-Karlsen

20 juli 2015 tilbragte jeg noen få timer mellom to verdener, på vei hjem fra Afghanistan for siste gang. Utfordringen til krigsveteraner er at de legger noe av seg selv igjen i dem begge. Her er noen refleksjoner langt over skyene en sommerdag i 2015

De store jetmotorene brøler der de løfter det store flyet i sirkler for å nå høyden slik at det kan fly over fjellmassivet Hindu Kush.  Jeg ser ut av vinduet. Ned på morgentrafikken i en av verdens mest forurensede byer. Kabul. Stedet som har vært mitt hjem i snart 13 måneder. Jeg er på vei hjem til landet mot den evige sne. I et fly chartret av flere land for å bringe sine soldater inn og ut av dette området. Sammen med en rekke andre som enten skal hjem for å ta en pause eller som skal det for godt. Eller for denne gangen, burde vel jeg si som har noen runder i Forsvarets operasjoner i flere hjørner av verden. Jeg tror ikke det blir flere slike turer. Men en vet jo aldri i det yrket jeg har.

Idet vi svever over de hvite flekkene på toppen av fjellmassivet kommer en av de tsjekkiske flyvertinnene og spør om jeg vil ha noe å drikke og et pledd og en pute, noe jeg ikke har noe imot. Utstyrt med en eplejuice og noe å sove i bikker jeg over på de tre setene jeg har til disposisjon. Og sovner med en gang.

I halvsøvne gjenopplever jeg tiden i Kabul. Trusselen. Kameratskapet. Jobben med å trene afghanerne. Forsøke å få et kaos til å virke. Mennesker som har opplevd krig og konflikt i 40 år. Mange hele sitt liv. Frustrasjon, sinne, glede, sorg. Med små skritt er det fremgang på noen områder. Tilbakegang på andre.

Jeg savner landet mitt og familien min. Men jeg kommer til å savne dette også. Men min vakt er over, selv om det alltid er tungt å bryte opp. Måtte de klare seg de som blir igjen. Stay safe.

Om noen timer setter jeg foten på norsk jord. Et sted jeg har savnet. Til sommer og sol, uten våpen og sikkerhetsutstyr. Til et land som er så fredelig at lista for å få sjokk eller bli rasende er senket betraktelig. Et land med så lite problemer at man lager reality-serier hvor man lar folk gjøre ting som igjen gjør at TV seerne får, ja nettopp sjokk og blir rasende. Gapestokken er tilbake. Den er helst på sosiale medier hvor folk kan spytte på andre eller kaste virtuelle steiner.

Vel, alt dette tyder på at vi har lykkes så langt, med ”Prosjekt Norge”. Når vi har få problemer så kjeder vi oss og da må vi underholdes. Og da må noen være gladiatorer og andre være løver på folkets arena.

Allikevel er det godt å igjen ha vært en del av det å forsvare landet bortenfor horisonten, som en del av Nato. Nå er det tilbake til Forsvaret hjemme, til etter alt å dømme omlegging og nedbemanning. Mange er bestyrtet og sjokkert over grepene som er foreslått. Rasende. Men vet du hva? Jeg har kommet forbi den fasen. Jeg velger å være Kongens mann enten Hæren er liten eller stor. Om det så er bare han og jeg igjen til slutt. Så lenge jeg trengs. Plikten til å forsvare blir ikke noe mindre selv om evnen skrumper. Ei heller viljen. Og Dovre har ennå ikke falt.

Noen tanker på veien hjem til et arbeidsliv jeg trodde jeg skulle gjenoppta. Men livet hadde andre planer.
Etter at jeg flyttet til Roatan så har jeg ofte tenkt på at disse deployeringene til krig og konflikt har gjort meg avhengig av å leve utenfor det gjennomregulerte samfunnet jeg kommer fra, og heller nærmere nøden for å kunne bistå. Her lever vi på grensen til den tredje verden og jeg trives i grunnen godt med det.