Mange mener at personer med nedsatt funksjonsevne har blitt glemt og forlatt av samfunnet i Honduras. Det er det noen som vil gjøre noe med.
Higuero
Nord i landsbyen Higuero midt på øya Roatan. Bilen humper langs veier utvasket av regn som har laget dype grøfter. Bak rattet sitter Connie Silvestri.
Vi stopper foran et oransje hus omsluttet av et høyt grønt stålgjerde. I porten står Jastin (19) sammen med moren. Øynene flakker. Grunnen er åpenbart at ukjente mennesker som kommer til hjemmet hans.
Stue og kjøkken er organisert til minste detalj. Kjøkkenutstyret er linet opp, pynten i stua det samme. Også takket være Jastin som merker om noe ikke er på plass hvor det skal være. Strukturert. Forutsigbarhet. Autisme.
Justin ser ut til å være elsket men han er totalt blottet for ekstern støtte for sin funksjonshemning. Det er begrenset hva moren og mormoren som også bor der, kan gjøre.
Moren finner frem en gitar og legger den i fanget hans.
«Han vil gjerne lære å spille gitar» sier hun. «Ikke sant Jastin?»
Han kvitterer med: «Si» For gutten har noe språk. Han lar tommelen gli over ustemte gitarstrenger gjentatte ganger mens blikket går fra person til person i rommet. For å bekrefte at det å spille gitar er noe han kan tenke seg.
Ellers vil han ut og være en del av samfunnet og på et sted hvor man er spesialisert i å hjelpe mennesker med autisme for å nå sitt maksimale potensiale.
Det slår meg hvor mye kjærlighet som ligger her. Etter å ha vært i land og kulturer hvor mennesker med nedsatt funksjonsevne ofte kun er i veien og til bry. At de er ønsket pokkerivold.
French Harbour
Ferden vår går videre til landsbyen French Harbour.
«Var dette en fransk havn» spør jeg av ren uvitenhet.
«Nei, her bodde det en franskmann for lenge siden, derav navnet» svarer Connie som er vokst opp her.
Så kommer jeg på det. Det het tidligere «Frenchman Harbour».
Vi stopper og vandrer inn i trange bakgater. En symaskinist innenfor en åpning i veggen vrir skrutrekkeren på sin gamle «Singer». Han forklarer at han syr puter til stoler og sofaer. Eller «cushions» som det heter på engelsk.
Rett nedenfor symaskinisten finner vi gatekjøkkenet «Comedor Lidia» og unggutten Jorge, en blid gutt som setter pris på besøk. Her er han sammen med foreldrene som driver kjøkkenet. På disken har han notatboken sin hvor han skriver tall og noen bokstaver. Han er åpenbart sugen på å lære. Når vi spør om det kunne være en god idé å la Jorge bli aktivisert på et dagsenter så er responsen fra foreldrene umiddelbar. «Ja, det vil være bra for ham!» Jorge søker kunnskap og har en svært så liten sjanse for det der han er nå. Foreldrene ønsker at han utvikler evnene sine sliknat han en dag kan jobbe. Det gir også foreldrene frihet.
På nordsiden av French Harbour, ved skolesenteret Cattleya bor Lupe sammen med sin mor Reina.
«Hun sover ennå. Kan dere komme tilbake senere?»
Reina lar datteren Lupe, forkortet fra Guadalupe sove. Vi tar en svingom og en lunsj før vi kommer tilbake til den lille leiligheten hun har laget i underetasjen på det store huset. Resten leies ut. Det er deres eneste inntekt.
Lupe er uten språk, kun noen enkle ord.
«Hvis Lupe skriker så er det helt greit» sier Connie til oss. Jeg er glad hun advarer oss. Hun som selv har en sønn med Downs syndrom. Som er en av grunnleggerne av læringssenteret Cattleya, som tar seg av yngre mennesker med nedsatt funksjonsevne. Men tilbudet for de litt eldre er absolutt fraværende. Noe Connie vil gjøre noe med.
Lupe er tilsynelatende glad for besøket, men allikevel litt usikker.
Moren forteller at Lupe går og henter klærne hun har brukt den samme dagen fra skittentøyskurven og legger den ved siden av seg i sengen når hun skal sove.
“Dette handler om trygghet”sier Shelly Servino som er ekspert på trening og utdanning av mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Moren Reina videre forteller at historien hun må fortelle på sengekanten hver kveld er den samme. Den er fra Bibelen og handler om St Stefanus (St Stephen) som ble steinet til døde i sin tro på Gud.
Den umiddelbare responsen er at det handler om det samme. Å gå gjentatte ganger tilbake til det kjente. En historie hun kjenner. Hvorfor det er akkurat denne brutale historien er det vanskelig å si noe om.
Lupe skriker ikke denne gangen. Hun er fornøyd med besøket. Et avbrekk i den monotone hverdagen, tenker jeg i mitt stille sinn. Lupe er fullstendig avhengig av moren innenfor alle områder i hverdagen. Moren hadde sett at Lupe ble trent til å utfre mer på egen hånd og dermed være litt mer selvstendig.
Los Fuertes
Om det er en landsby er ikke godt å si. Men husklynger over flere åser er det, med tallrike butikker og boder langs veiene. Vi er på den første åsen, nede i skrålendet. Åpner en port i et gjerde hvor både porten og gjerdet sitter løst. Taket over uteområdet er rustent og partier delvis på vei ned. Hunder legger all sin kraft i å gjø på oss, så høyt som mulig fra bak gjerdet innerst i gården.
Walda møter oss. Hun er tidlig i tenårene. Hun har fri fra skolen denne uka og har tilbragt ferien hos sin fetter Zahid (16), for å hjelpe til med å se etter ham. Zahids mor Sonia har nylig fått seg jobb og er fraværende på dagtid.
Han har en sterkt nedsatt mental funksjonsevne. Han sitter på trammen når vi kommer og rygger usikkert innover i stua på baken. Når jeg forsøker å entre rommet så skriker han i angst. Jeg skjønner at det har noe med meg å gjøre. Og jeg klarer ikke å roe gemyttene med å finne det varmeste smilet jeg har.
“Er det fordi jeg er en stor person?” uttaler jeg prøvende.
“Det er mange med nedsatt mental funksjonsevne som sliter med menn” svarer Angela.
Jeg håper i det lengste at det er slik. At ikke gutten er mishandlet eller mobbet. Av nettopp menn.
Han ender innerst i rommet i en stol, og pleieren Xiomara forsøker å roe han ned.
Han har få eller ingen aktiviteter som stimulerer mentalt. Han mangler essensiell trening som gjør han mer uavhengig. Kusinen hans forklarer at han trenger å bli sette etter siden moren jobber. Shelly Trevino diskuterer muligheten for å få han inn i et daglig treningsprogram for voksne.
Sandy Bay
Kjent for sine strender og eiendommer for innflyttere i skjønn forening med lokale. Et stykke oppe i landskapet sør for hovedveien finner vi Doris med et lite barn på armen utenfor et oransje hus med hvite søyler. Hun er også mammaen til Nichole, til daglig kalt Nikki. Hun har cerebral parese og epilepsi. Hjernen hennes er tilsynelatende krystallklar men den nedsatte funksjonsevnen hemmer henne. Men ikke så mye at hun ikke har vært i aktivitet. Hun har vært lærerassistent i noen måneder før Covid smadret det hele. Og hun passer lillebroren sin når nødvendig.
Amerikanske Shelly Trevino har lang erfaring med behandling av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Hun besøkte Roatan for en del år siden og fant ut at det ikke fantes utdanning eller treningsprogram for dem utover det som skjedde i hjemmet. Det eneste var at de som ikke hadde familie ble sendt til en institusjon på fastlandet. Hun lovet seg selv at hun en vakker dag ville vende tilbake og gjøre noe med det.
“Jeg ønsker å starte opp et Adult Training Center” sier hun.
Hun returnerer til øya i januar 2023 for å jobbe med personer i miljøet og utdanne dem på konsepter for å løfte denne gruppen. Hun håper etterhvert at Roatan skal bli hennes permanente hjem. Henens personlige mål er å løfte nivået på utdanning og trening og tilføre kunnskap til samfunnet rundt.
Felles for alle er at de mangler aktivitet. Stimulering. Og familiene savner kompetanse. Og frihet til å jobbe og tjene penger.
Bedre livskvalitet for målgruppen og deres foreldre. Kunnskap om sykdommen bidrar også til livskvalitet.
Pengeinnsamling er pågående og hun samarbeider med Cattleya og hun håper at folk vil støtte dette prosjektet i den hensikt å gjøre livet bedre for denne kategorien.
Shellys innsamlingskampanje i den hensikt å gjøre verden atskillig bedre for denne kategorien mennesker er pågående. Donér her
Vil du vite mer om CATTLEYA