En jul til besvær

Av Roger Bjorøy-Karlsen

Hva hvis jula hadde vært styrt av de usynlige? Eller gretne nisser og vetter gjorde livet surt for deg? Bli med til en tid da juleforberedelsene i Norge bestemte fremtiden!

For oss i moderne tid så er jula i stor grad en fredelig høytid forbundet med glede og kjærlighet. En kjærkommen målstrek for et kjøpepressmaraton som har vart i noen måneder. Hvor vi slipper oss ned i sofaer og godstoler etter å ha fortært julematen, klare til å dele latteren og gleden som kommer når gavepapiret flerres av med forskjellig intensitet. Mange steder dukker en julenisse opp, det vil si den amerikaniserte varianten, rett etter at Sølvguttene har bragt med noen kristne julesalmer fra samme sted. Utpå kvelden er det kanskje kaffe og kaker hvis magesekkene gir rom for det. De neste dagene er de roligste dagene i året for de fleste av oss i den vestlige rike verden. 

Hele denne veien har ingen av oss tenkt en overtroisk tanke. Men strekker man seg tilbake i tid, til de fleste bodde på gårder, før storbyene eksisterte, så finner man en helt annen jul enn det fleste kan forestille seg.

Feiringen av Jesusbarnets fødsel fikk sitt inntog i løpet av vikingetiden, og endte opp i samme tidsrom som juleblotet til de hedenske den gangen kong Håkon Den Gode (920-960) lovfestet at den skulle finne sted da. Sannsynligvis for å skyve vekk den hedenske feiringen. Gulatingloven forbød derfor bloting mot ”heiden gud”, mot hauger og hov. Man ble da raskt tvunget til å avvikle skikken med å drikke de gamle norrøne gudenes offerskål, samt skåle for de som hadde forlatt denne verden. Isteden fokuserte man på han som var født i en stall et sted langt bortenfor horisonten. Han de hadde hørt om av omreisende predikanter og etterhvert i gudshus som poppet opp over alt på stedene hvor man tidligere hadde hatt gudehov.

Ølet som enhver var pålagt å brygges til jul måtte nå velsignes ”til takk for Krist og Sankta Maria, til godt år og fred”. 

Men jula ble aldri helt kristen allikevel. Det var mange fenomener som det måtte tas hensyn til og tradisjoner som måtte følges. Ellers så kunne det gå riktig ille.

Julenekene skulle opp klokken ett på julaften. Kom det spurv i dem først så ble det et godt år, kom det skjære i dem først så ble det et uår. Og mye av maten ble tatt av bordet den dagen. 

Til og med de døde feiret julaften. Ingen av gårdens innbyggere skulle sove i fjøset eller stallen, hvor tjenestefolk ofte hadde sitt natteleie. Alle skulle ligge på halm på gulvet inne i huset, inkludert de som bodde der. For sengene var ment for de døde som kom på besøk.

Sent julaften kunne dyrene snakke. En mann fra Solør-traktene ville vite om dette var sant. Han gikk til fjøset og hele natten ble han kastet fra vegg til vegg til han var både gul og blå da han slapp ut om morgenen. Og ikke var det kyrne som hadde kastet ham.   

Fjøs og stall ble pyntet og rengjort, det ble satt inn grønne kvister av bar. Men det viktigste var å sette vernetegn (tjærekors) over dørene, til beskyttelse mot mørkets makter.

Dyrene fikk et havrebånd hver og litt av alt som var på julebordet, og man klappet hvert dyr og sa: ”Ét vel, ét vel, i kveld er det julekveld”

Julaften hengte man opp gardiner for vinduene så ikke rovdyrene skulle se julelysene.

Det var også skikk at julelyset brant helt til solen sto opp. Sluknet det, kom trollene inn og holdt jul i stuen. Så når sol eller dag var kommet, slukket de eldste lyset.
Krøllet veken seg mot vinduet skulle det komme nye folk i huset. Men krøllet den seg mot døren, skulle noen forlate hjemmet neste år. 

I tillegg måtte selveste fjøsnissen feires. Han hadde tatt over for den norrøne vetten gardvorden som røkteren av fjøs og stall, og sentral i gårdens ve og vel. Da hjalp det lite at man feiret Guds sønn et annet sted på denne kloden. Han var godlynt og munter, men var hevngjerrig og slem mot dem som neglisjerte rettighetene hans og gammel skikk og bruk.

Matmor måtte da ikke glemme å sette ut et fat med grøt på julaften. Hvis hun gjorde det så reiste nissen av gårde og tok gårdens lykke med seg. 

Andre historier sier at dersom grøten uteble, eller den ikke var riktig tilberedt, så lot nissen alt forfalle og ga blaffen i alt. Dyrene ble magre og han lot nabonissen stjele høy. Verdigjenstander forsvant. 

Han hadde fire fingre på hver hånd, var syv ganger sterkere enn et menneske og det sies at han kunne bli mer enn 400 år. Så nissen var vanskelig å komme utenom.

Vettene (overnaturlige vesener) skulle også ha sitt. De bodde i vettehauger og tuntrær. 

På gården Lande i Mandal bar man ut øl til en haug, hvor det sto et stort tuntre. Når det var månelyst kunne man se fra huset hvorledes det krydde med vetter rundt tuntreet, og etterhvert som man ville holde seg til venns med dem, fikk de hver julaften en stor bolle med nybrygget øl. 

En julaften lot de være å sette ut øl. Men nettopp som de satt og drakk begynte huset å riste og skake. De kunne tydelig se hvorledes den ene sideveggen ble løftet av et par hender som stakk inn under tømringen, og mange fæle øyne stirret stivt på dem. Nå hastet det – full fart av sted med ølet, for nå var de underjordiske sinte. Gjett om de senere husket juleølet…

De døde hadde også merkbare roller på denne tiden av året. 

Kveldsmaten skulle stå på bordet slik at ”De hine” (betyr ”de fjerne”, her ment som “de døde”) skulle få mat. Dessuten sto det en stor kanne øl på bordet, som ingen måtte røre. Dette ølet ble kalt ”gjengangerøl”.

Mistet man noe gulvet under måltidet måtte man aldri bøye seg ned for å ta det opp, man kunne forstyrre de usynlige som var der. Og den som spiste lengst julaften skulle leve lengst.

Stabburet måtte stå åpent så huldra kunne ta det hun trengte, for intet menneske stjal på julaften.

Loven sa at den som hadde ”heide” (udøpt) barn i huset julenatt skulle bøte seks merker til biskopen. (seks merker kunne være verdien av en ku) Meningen kan ha vært å beskytte barnet da allslags vonde vetter var på ferde, for dåp ga vern.

Man måtte heller ikke gråte julaften, for da fikk man gråte et helt år.

Mange måttet ha sittet på pinner mens de spiste, drakk eller sang salmer. Overtroen gjennomsyret høytiden selv om det selvsagt ikke bare var i jula den dominerte. 

Vi må anta at ikke alle disse gjaldt de samme menneskene, men at det var juletradisjoner spredt over det ganske land. Det er dessverre få slike som ikke stad- eller tidfestes til noe mer presist enn ”i gamle dager”.

Jula er nok en salig blanding av tradisjoner fra hedensk og kristen tid, selv om det nok er svært få av oss som lenger tenker på alt det våre forfedre måtte passe på. Sakte men sikkert ble folk flest overbevist om at alle disse forholdsreglene ikke hadde noe for seg allikevel. Kanskje det forsvant når mange flyttet inn i bygårder og høyblokker i drabantbyer? Når tilgangen til halm, låver og fjøs uteble? 

Når du sitter der og topper en mektig julemiddag med moltekrem så send en tanke til en rekke låvenisser som sitter der og hamrer med tresleiva i den tomme grøtbollen i forfalne uthus på steder i utkantstrøkene. Eller vetter med blodsprengte tinninger som raser rundt i hauger og tuer, uttørket, på jakt etter juleøl de aldri mer får. Eller ei gråhåret huldre som sitter og glefser utenfor stabburene som nå enten brukes til lagring av utstyr eller er ombygd til moderne bruksrom.

Og hvordan går det egentlig med ”De hine”? De har vært uten senger, mat og drikke i mange julaftener nå, etter at vi ligger i våre senger hele året, spiser og drikker opp julemåltidene selv, før oppvaskmaskinen fjerner siste rest av det. Hva de gjør med det skal jeg ikke gå inn på, det er en helt annen juleskål!

God Jul i by og bygd, med og uten vetter, huldrer og fjøsnisser!

Kilder: 

”Hva dagene vet” (Orion Forlag) av Sverre Østen
”Mystikk og magi i norsk folketro” (Cappelen Damm) av Ørnulf Hodne