Av Roger Bjorøy-Karlsen
For mange ble våren 1945 en velsignelse, en slutt på en 5 års lang og brutal verdenskrig. For andre så var marerittet på langt nær over. For krig skaper rovdyr på alle sider. De man trodde var redningen viste seg i altfor mange tilfeller å være ens verste fiende.
Grådige frigjørere
De slovakiske jødene Helena Citrónóva og hennes søster Rozinka hadde i 1945 vært et par år i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen og fikk jobbe i varehusene (“effektenlager”) som ble kalt «Kanada», med sortering av eiendeler som hadde tilhørt fangene. Dette var fortrinnsvis jøder fra hele Europa som skulle utryddes som en del av den “endelige løsningen” skissert av Adolf Hitler, ved siden av en del politiske fanger. Mye av årsaken til at søstrene fikk lettere tjeneste var at en av fangevokterne, Franz Wunsch, hadde lagt sin elsk på Helena.
Da soldatene fra den sjette russiske armé inntok og «frigjorde» Auschwitz den 27 januar 1945 så gikk de straks i gang med å plyndre disse varehusene. Der lå det fortsatt klær og eiendeler fra halvannen million fanger som ennå ikke var sortert.
“Frau ist frau”
Etter frigjøringen fra konsentrasjonsleirene tok mange fatt på den lange veien til hjemlandene, som oftest til fots. Helena og Rozinka var to av dem som skulle hjem til Slovakia, og overnattet ofte sammen med andre jøder i høyet på låver langs landeveien. Og det var der marerittene startet på nytt for mange kvinner. For stupfulle sovjetiske soldater tok seg til rette og drev med gjengvoldtekt i stor stil. En etter en ble kvinnene brutalt drevet til bakken og voldtatt.
Noen av de jødiske jentene som ble overfalt av soldatene fra Den Røde Armé viste frem numrene som var tatovert i konsentrasjonsleirene og skrek ut at de er jøder i håp om at de stanset. Men det hjalp lite. Soldatene svarte med et uttrykk de hadde plukket opp fra tyske soldater: “Frau ist frau” – “en kvinne er en kvinne”
Søstrene Citrónóva slapp heldigvis unna overgrep ved å gjøre seg så uattraktive som mulig. Men de måtte stilltiende lytte til skrikene fra kvinnen som ble brutalt krenket, samt den stillheten som fulgte.
“Jeg skulle aller helst ha grepet inn men jeg var redd for at søsteren min og jeg skulle bli voldtatt” fortalte Helena senere.
De russiske soldatene nøyde seg ikke med bare seksuelle overgrep. De bet deler av brystene eller vansiret genitaliene til kvinnene.
Utfallet av dette var naturlig nok katastrofalt. Mange kvinner tok livet sitt etterpå. En del fødte såkalte “Russenbabies” for så å forlate dem. Mens andre tok abort.
Okkuperte hjem
Som om ikke dette var nok så opplevde mange av de overlevende fra konsentrasjonsleirene at den russiske krigsmaskinen hadde sett den tyske deportasjonen av jøder som en fordel og gitt bort hjemmene deres til russiske innbyggere. Dette var bare starten på en massiv utdrivning fra Tjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Polen. De ble tvunget til å reetablere seg i ruinene etter Nazi-Tysklands herjinger, i land uten infrastruktur, industri og jordbruk.
Slovakeren Linda Libusha, en overlever fra Auschwitz, kjente ingen der hun vandret gatelangs i sin kjære hjemby Stropkov etter å ha nylig kommet tilbake. Når hun til slutt banket på døra til det hjemmet hun vokste opp, som hun ble arrestert i tre år tidligere, så dukket det opp en fremmed røsslig mann med et rødt russisk ansikt. Han viste ingen medfølelse for en overlevende fra en dødsleir.
“Dra tilbake til dit du kom fra” sa han og slamret døren i ansiktet hennes.
Russiske soldater voldtok millioner av kvinner i løpet av andre verdenskrig. Deres øverste leder Josef Stalin tolererte voldtekt som en premiering av soldatene og uttalte:
“Folk må forstå at en soldat som har krysset hundrevis av kilometer med blod og død må få lov til å ha det gøy med en kvinne”
Denne form for brutalitet ble etterhvert mer systematisk mot slutten av krigen. I den tyske byen Dresden bedrev de russiske soldatene med gjengvoldtekt av tyske kvinner i gatene mens ektefeller og fedre ble tvunget til å se på. Etterpå ble mennene skutt.
Russerne påberopte seg retten til dette som en hevn for grusomhetene tyskerne hadde gjort under invasjonen av Russland tidligere i krigen. Men dette kunne ikke forklares med estimerte ett hundre tusen voldtekter i Østerrike, to hundre tusen i Ungarn og titusenvis i Bulgaria, Polen og Tjekkoslovakia.
Putin-regimet har til dags dato benektet at noe av dette har funnet sted, men mengden bevismateriale i det varierte antall øyenvitner er overveldende.
Det er så langt ukjent hvor utstrakt dette var blant de allierte under andre verdenskrig. Men at krig kan skape monstre sås det ingen tvil om.
Kilder:
“Killing Patton – The Strange Death of World War II’s Most Audacious General” (Bill O’Reilly/ Martin Dugard, 2014)