Oktober 2017. Jeg var sjuk så det holdt. Allikevel fikk jeg en opplevelse jeg lærte noe av. Det handler om å lytte til livet!

Det er tid for styremøte og arbeid for skadde veteraner. Det betyr at jeg må ned til hovedstaden Oslo, til der folketettheten er størst i dette landet. Det er svinetungt å eksponere seg selv, men jeg synes det er viktig å delta i dette arbeidet.
Denne gangen skal jeg også drodle litt sammen med et forlag på Frogner. Om en gang i fremtiden å gi ut min historie gjennom krig og konflikt til PTSD og veien videre med det. Dagbøker og notater gjennom årene er grunnlaget. 

Jeg har valgt å ta trikken denne gangen, for å slippe å kjenne på for mye brått oppdukkende angst i bygatene.

Endelig kommer den. Trikken, ”12 Majorstuen” en av de eldre, med to blå og litt shabby vogner, skal gjøre ferden noe lettere opp i Bygdø Allé. Skal bli godt å komme seg ut av den menneskevrimmelen på Jernbanetorget.
Vel inne i den bakerste vognen er jeg i ferd med å snuble over en Siberian Husky som ligger langflat i midtgangen. Jeg skrever over og slutter meg til de som er irritert over eieren, som bare har ”slengt” hunden sin sånn. Helt til jeg ser forfatningen på han som holder den andre enden av båndet. En mann i sekstiårene, med rufset hår, med en kjeledress som neppe har blitt møkkete av gravearbeid, med en odør som tyder på at det er lenge siden han har dusjet. Han sitter sovende med betydelig slagside rett på andre siden av midtgangen for meg. I tillegg til å vokte omgivelsene for alskens skumle elementer, må jeg også nå holde øye med denne mannen, som ligger farlig nær vippepunktet, nærmest som et levende bevis på at tyngdekraften ikke alltid tilsynelatende virker bare nedover. For selv om jeg sitter der med en utstrakt arm, klar til å fange ham opp, så klarer han på et mystisk vis å tippe tilbake i en slags sittestilling, rett før det går galt. 

Jeg ser på huskyen hans. Overraskende fin i pelsen, med et halvt isblått blikk. Den fant til slutt veien under setet foran eieren, og dermed unngikk å bli tråkket på. Han ser trett på meg med det ene isblå øyet før han kniper det sammen for noen sekunder søvn. Åpenbart sliten av å ha en eier som etter alt å dømme er tung rusmisbruker. Men hunden er vakker. 

Eieren har nok ikke noe mål på denne trikkereisen, annet enn å få seg litt søvn, sittende i et mykere sete, etter en hard natt utendørs i Oslos gater. Han har muligens lang erfaring med å sitte sånn, på trikken, på T-banen, på bussen, kun for å få seg en kort pause i jakten på nye rusmidler som kan fóre beistet og holde ham psykisk et eller annet sted mellom virkeligheten og de evige jaktmarker. Jeg kan jo bare spekulere rundt hva han har og ikke har, men det jeg ser er at han har en fin hund. Håper at det kan gi ham oppdrift i hverdagen. Håper også at han tar vare på hunden. Som også tilsynelatende har vendt seg til å hvile på de offentlige kommunikasjonsmidlene.  

Med ett dukker det opp en mann i tyveårene, med caps og hettegenser. Han er åpenbart en “undercover” billettkontrollør, der han går og skanner QR-kodene på telefonene til passasjerene. Her kan det også se ut som Husky-mannen har lang erfaring. Han hopper til og forsvinner like fort som de gjør i tegnefilmer, for luen med den korte skyggen blir liggende igjen på setet. Bikkja revet ut av søvn og på motvillig slep. Men uten billett og ute av stand til å kjøpe en så blir eieren fort motivert til å forsvinne.

Livet lærer meg mye. Det handler om å se, om å lytte og forsøke å forstå. Jeg kan gjøre som den fromme damen som satt på setet foran Husky-mannen. Se på ham med avsky, riste på hodet og mumle ”at det går an”. Eller jeg kan se på det som en lærdom om hvor jeg helst ikke skal ende.
Med PTSD kan man fort havne i et rushelvete hvis man ikke følger med, tenker jeg i mitt stille sinn. Derfor forsøker jeg å komme meg gjennom alle dager, som utelukkende tilbringes med mye angst, uten medisiner eller andre former for rusmidler utover et par glass vin. Og jeg tror at livet sier meg noe når de viser meg den tragiske skikkelsen med huskyen.
”Ikke kom dit. Ikke bli ham. Vokt deg for hvor du trår på livets vei”

Og jeg lytter og forstår. Jeg vil ikke ende opp i det trikkesetet, med schæferen min ”Diesel” liggende utmattet i midtgangen, mens jeg sitter inne i en ukontrollert mental sentrifuge av rus. 

Not me!