Av Roger Bjorøy-Karlsen
Den har vært på forskjellige hender mellom tidene og har båret navn som Rattan, Ruatan eller dagens navn, Roatan. Den har vært bebodd av urfolk, pirater, afrikanske slaver, britiske og spanske erobrere. Og nå en salig blanding av folkeferd. Bli med en tur på den tropiske lavasteinen vest i Karibien, som fra et menneskelig perspektiv ligger på grensen til den tredje verden, med alt fra lut fattigdom til styrtrike.
Turisme og historie
Roatan er den største øya øygruppen Bay Islands og er lokalisert cirka 65 km fra Honduras sitt fastland. Den er et sted rundt 77 km lang og 8 km på sitt bredeste, med rundt 100 000 bosatte. Den er en travel øy som i dag bygges av mennesker som har skapt seg næringer fortrinnsvis innenfor turismen, men også fiske. Her har det gått små og store fiskebåter ut siden tidenes morgen og fanget det meste, enten det er til eget bruk, eksport eller til restauranter og utsalg.
Turistindustrien er formidabel, med inntil 5 cruiseskipanløp flere dager i uken. 60% av passasjerene blir ombord ved landligge, noen fordi de synes at tilbudene er gode nok der, andre fordi de frykter landet som er kjent for en høy drapsrate. Men som de fleste andre land i verden så er kriminaliteten avgrenset i geografiske områder. Og Roatan er ikke en av dem. Her er det et vell av aktiviteter, enten du vil henge i en «zipline» over jungelen, kjenne på eksotiske dyr i fangenskap, dra på sightseeing, fiske, eller rett og slett slappe av på en hvit strand eller restaurant med servering av alskens godsaker.
I tillegg er der det flere hundre tusen overnattingsdøgn i året med dem som kommer for å bli her en stund og dykke eller snorkle ved siden av å nyte øyas mange oaser.
Mye av grunnen til at Bay Islands er populær er det behagelige klimaet (22 – 35 grader Celsius) gjennom hele året, kombinert med spektakulære solnedganger over hvite strender og paraplydrinker. Det som defineres som regntid (november til januar) er også en relativt grei affære, med korte styrtregn innimellom. Den fineste tiden er februar til mai, før varmen setter ordentlig inn.
Mange av dem som kan definere seg som “islanders” (øyboere) er etterkommere av afrikanske slaver som enten ble plassert her av kolonimaktene, eller har kommet hit etterhvert fra andre øyer i Karibien. De snakker engelsk siden majoriteten stammer fra det britiske prosjektet som ble kalt De vestindiske øyer, hvor en rekke plantasjer dyrket tobakk og sukker på øyene i nord og øst. Det sistnevnte var jo omtrent gull verdt i den siviliserte verden på 1600 og 1700-tallet.
Det mest kjente enkeltstående folkeslaget på øya er Garifuna. De ble deportert fra øya St Vincent i 1797. En vanskelig tid med det mange betraktet som folkemord, i tillegg rammet en dødelig sykdom.
(St Vincent var forøvrig lokasjonen hvor de spilte inn «Pirates of The Caribbean» – filmene)
Les mer om Garifuna her:
Virksomheten i Karibien var preget av den spanske koloniseringen av Sentral-Amerika, samt Frankrike, England og Nederlands etableringer på øyene i området. Hovedgrunnen til denne interessen var ressurstilgangen på gull fra fastlandet, samt tilgang på sukker og tobakk. Dette på en tid hvor sukker var regnet som helsebringende og gull verdt som handelsvare. England og Spania var også i krig i perioder, som la grunnlag for senere piratvirksomhet.
Settlere fra England, Frankrike og Nederland slo seg ned på Roatan. Øygruppen var i en periode britisk, først til og fra, mellom 1500 og 1700-tallet.
Britisk kolonisering tvangsopphører
Men USA satte foten ned etter det siste forsøket på kolonisering og dronning Victoria måtte gi den fra seg til Honduras i 1861, basert på en traktat (Clayton-Bulwer Treaty) som sa at verken USA eller Storbritannia skulle erobre mer land i Sentral-Amerika. Honduras hadde ingen umiddelbar interesse av øygruppen idet den bestod av tett jungel og mangroveskog, slik at etterkommere av afrikanske slaver, og dermed det engelske språket, dominerte øya i mange år. Mange av disse er fortsatt pro britiske på grunn av den tidligere manglende oppfølgingen fra Honduras. Engelsk viskes gradvis ut og spansk overtar, siden landet er spansktalende og denne delen av befolkningen vokser på øya.
Mange snakker engelsk (island – english) men kan ikke skrive det. Engelskundervisningen dabber også av i det offentlige skoleverket siden de ikke har tilstrekkelige med kvalifiserte språklærere. Men privatskolene holder fortsatt et godt nivå, noe mange er avhengige av når de skal utdanne seg videre på universitet enten innen- eller utenlands.
Urfolk fordrives
Den første kjente folkegruppen som bodde på øyene var urfolk, etter alt å dømme Paya-indianere. De ble etterhvert fordrevet av den “hvite mann” som det het. Christopher Columbus gikk i land på den nest største øya Guanaja i 1502 og livet endret seg brått for mange av de innfødte etter det.
Piratene som senere herjet farvannene tok Roatan til sitt skjulested på grunn av revet som omsluttet øya som var et naturlig hinder for skip med dyp kjøl, hvor man måtte ha kunnskap om kanalene som var dype nok til å seile inn. Og når man endelig hadde kommet innenfor så ventet en massiv vegg av ugjennomtrengelig mangroveskog. En titt på mangrove kan du gjøre ved å lese denne artikkelen:
Det er mange fortellinger fra pirattiden, hvor de var 5 000 på sitt meste, fra England Frankrike og Nederland. Det foregår ennå arkeologiske utgravninger etter sjørøverskattene på øyene i området. Visste du at det å rane skip startet som en lovlig aktivitet? Hvordan de gikk fra å være lovlige til lovløse kan du lese her:
Mange søker lykken
Det er også en jevn tilgang av folk som kommer flyttende fra Honduras sitt fastland som ligger 50-60 km unna Roatan. Men hvor jevn den er er usikkert siden Bay Islands er en del av Honduras og det er således ikke noen organisert kontroll inn og ut fra øyene. Fattigdom har drevet mange over, i håp om å få seg en jobb i turistindustrien. Men det kreves ofte kompetanse for å drive turisme, så mange ender arbeidsledige, og bosetter seg ofte i et skur på en ås i jungelen, i håp om at ikke grunneieren dukker opp og kaster dem ut. Flere landsbyer er skapt på denne måten.
Monsterorkan herjer
Karibien er et orkanutsatt område, fortrinnsvis for sine varme havtemperaturer i orkansesongen (1 juli – 1 november). Nå ligger Bay Islands et godt stykke sør for det såkalte “orkanbeltet” (passasjen orkanene bruker fra de bygger seg opp i Atlanterhavet til de som oftest treffer øyene nord i Karibien og etterhvert den sørlige kyste av USA)
Men i 1998 tok monsterorkanen “Mitch” en sydligere rute. Den traff Honduras og landene rundt. Det er vanskelig å anslå nøyaktig grunnet omfanget på katastrofen, men et sted mellom 8 000 – 11 000 omkom. Hele landsbyer forsvant i jordras og flom.
Det var ikke styrken i vinden alene som raserte men også det faktum at den gikk veldig sakte slik at den ble liggende og kverne i flere dager. All vegetasjon på naboøya Guanaja var borte. Lik fra fastlandet fløt i land på strendene på sørsiden av Roatan, som egentlig slapp det verste trykket fra Mitch.
En annen pussig effekt av denne orkanen er at siden 3 000 skoler ble borte så har de ikke kommet tilbake til den samme utdanningskapasiteten, selv etter 25 år. På Roatan går første til femte klasse på skolen i økten før lunsj, deretter går sjette til niende klasse. Så hvis man skal ha den rette mengden og klare kravene til universitet så må man gå på privatskole.
Noen skritt bak
Roatan og øyene rundt er utrolig spennende å utforske. Her kan du bare ta noen steg bakover, og ende opp bak de solfylte strendene og møte en helt annen verden som på mange vis ligger et stykke bak oss i tid på visse teknologiske områder. Å se saldo på kontoen på internett kom hit for et par år siden. Men skal du betale en regning så må du som oftest ikke bare i banken men i mottakers bank. Men, stadig flere tjenester kan betales online.
Naturmedisinen står fortsatt veldig sterkt i regionen. Det er ikke lenge siden landsbyene på øya var uten vegnett og kun tilgang med båt. Så mye måtte håndteres internt. At moderne legebehandling er dyrt er nok også en årsak til at folk tyr til de såkalte «heksedoktorene». Litt mer om dette her:
Politiet på øya har på langt nær de samme oppgavene som de har i Norge og Europa. Det er ingen fartskontroll, ingen fartsgrenser, ingen teknisk kontroll av kjøretøyer. Mange biler er reparert med duck tape, ofte bakvinduer er dekket med pakketape. Politiet setter derimot ofte opp sjekkposter langs veien og sjekker om du har sertifikat og årsavgiften på kjøretøyet betalt. De er også på utkikk etter motorsykler med to menn sittende på. Det er nemlig ulovlig siden mange ran har blitt gjennomført av nettopp to menn på motorsykkel. Resultatet hvis en blir tatt er at sykkelen beslaglegges for alltid.
Vegnettet er en utfordring spesielt i regntiden hvor gjørme dominerer men deler av hovedveiene har blitt kraftig oppgradert ved å legge betongdekke. På disse strekkene kan det allikevel være fare for jord- eller steinras.
Et dykkerparadis
Det mesoamerikanske revet som omslutter øya har gjort Roatan til et dykkerparadis. Snorkling er også rimelig greit fordi revet i enkelte områder er lett tilgjengelig. Det fargerike mangfoldet får folk flest til å gispe. En rekke steder driver opplæring, låner ut utstyr eller frakter folk ut til vrakene eller revet.
Roatan er en øy for de fleste. Mange utlendinger bor her fast, andre har det som feriested og er her 1-3 ganger i året. Amerikanere, briter og canadiere utgjør majoriteten, og av alle ting så er tsjekkere i øverste sjiktet hva antall angår. De etablerte en “landsby” på østsiden av øya. Skandinaver er i fåtall, et par nordmenn, svensker og dansker.
Vestsiden av øya er den mest folkerike, med turistområder, herunder resorts, restauranter, strender og bebyggelse. Jo lenger øst en kommer jo mer spredt er bebyggelsen. Her finner man en ro, hvor man kan nyte noe mer øde strender, hesteridning, kiteboarding eller en rompunsj på en liten bar på stolper i vannet.
Den amerikanske skuespilleren Michael Douglas har kjøpt en tomt på den østlige siden av øya, i rolige omgivelser. Doug Clifford, trommeslageren i Creedence Clearwater Revival bor også her.
Pro-britiske etterkommere
Helt ytterst i øst, bak en ugjennomtrengelig mangroveskog, ligger samfunnet St Helene, en gang grunnlagt av afrikanske slaver som ble droppet på øya av britiske myndigheter. Årsaken var at enkelte øyer, som Jamaica var “overbefolket” etter at slaveriet opphørte i 1833, og britene valgte å spre den afrikanske befolkningen og dets etterkommere rundt på øyene i Karibien. Det underligste er at de er veldig pro britiske i samfunnet St Helene. Noen har dronning Victoria på veggen i stua, andre Dronning Elizabeth II. Noe som kanskje vitner om at slaveriet ikke alltid var så brutalt som beskrevet i historiebøkene?
Les mer om dette her:
https://www.dailymail.co.uk/news/article-5718763/Lost-tribe-Britons-cut-160-years-celebrates-Royal-Wedding-maypole-dancing.html
[…] På norsk […]