For et par år siden så jeg tilfeldigvis filmen “Freedom Writers” en dramatisering av den sanne historien om læreren Erin Gruwell (glimrende spilt av Hilary Swank) som på ingen måte ga opp kampen med å få en multietnisk skoleklasse til å jobbe sammen og i samme retning på tross av sine kulturelle forskjeller og raser.
Et eksempel hun brukte på hvordan rasemotsetningene kan ende var den historien jeg nå skal fortelle:
6 april 1944 ble 41 jødiske barn i alderen 3 til 13 år innkvartert på et hjem i den franske landsbyen Izieu. Blant dem var den elleve år gamle Liliane Gerenstein og hennes bror Maurice. De gjemte seg for tyskerne så godt de kunne. Liliane skrev et brev til Gud som lød slik:
God? How good You are, how kind and if one had to count the number of goodnesses and kindnesses You have done, one would never finish.
God? It is You who command. It is You who are justice, it is You who reward the good and punish the evil.
God? It is thanks to You that I had a beautiful life before, that I was spoiled, that I had lovely things that others do not have.
God? After that, I ask You one thing only: Make my parents come back, my poor parents protect them (even more than You protect me) so that I can see them again as soon as possible.
Make them come back again. Ah! I had such a good mother and such a good father! I have such faith in You and I thank You in advance.
15 april dukket tyskerne opp, ledet av “slakteren fra Lyon”, Klaus Barbie, og førte dem til Auschwitz hvor de ble henrettet alle sammen.
Jeg ble ganske slått ut av denne historien og denne sterke troen hun hadde til Gud. Selv på sine mørkeste dager oppfordret hun Gud til å først tenke på sine foreldre før hun tenkte på henne (og broren) og var takknemlig for det livet hun hadde levd så langt.
Selv mistet jeg troen på den Gud som jeg mener er konstruert av mennesker, når jeg tjenestegjorde i krigs- og konfliktområder. Hvor jeg så hvordan hjelpeløse mennesker var torturert og henrettet. Jeg nektet å tro på at “Guds veier er uransakelige”, noe som jeg ser på som en bortforklaring av all den utelatte inngripen. At det finnes en høyere makt har jeg tro på, men den som frekventerer Bibelen er ikke innenfor hos meg.
Samtidig så er det aldri galt å tro. Det skaper en form for trygghet, og i så måte kan det være en god greie for mange personlig.
Jeg ble fascinert av denne tapre jenta og tenkte at hun fortjener å bli husket via musikken. Så jeg komponerte et klassisk instrumentalt stykke som heter “To Liliane” som jeg allerede har fremført noen ganger “live” her nede på Roatan, Honduras. Så får jeg se om jeg får spilt det inn etterhvert!
Av Roger Bjorøy-Karlsen
Kilder: A letter to God