Selvmordsbomberen

Bli med meg en tur til Bagdad, opplev trykket fra verdens farligste by. Bli med meg inn i ettertiden, hvor jeg sliter, hvor jeg spør, hvem er det som bestemmer hvem som skal leve og hvem som skal dø? Hvem kaster terningen?

Selvmordsbomberen

Solen er rett over meg. Brennende. 47 grader i skyggen i den irakiske hovedstaden. I hvert fall der det er skygge på skytebanen.  En lang rekke menn er stilt opp på linje. Sivile, i stripete og rutete skjorter. Dressbukser. Middelaldrende og eldre. Svetten perler på pannen under de grå og sorte hårmankene. Det lukter deodorant fra svette kropper. På et sted hvor det ikke er vann til å dusje hver dag. Larm fra byen. Drønn i det fjerne. Noen ganger nære. Skudd rett ved. Den lange rekken med menn står 20 meter unna skyteblinker. Det er tirsdag og skytedag. Alle har pistoler av typen Glock P 80. Men nesten ingen har hylster til dem. Noen har stukket pistolene ned i bukselinningen på ryggen. Andre har stukket dem ned foran, pekende i “farlig retning”. Jeg tenker med skrekk og gru på utfallet hvis en av dem går av. 

Den lange svette rekken ser forventningsfullt på meg. Jeg er instruktøren. Som skal lære dem å bruke et annet våpen enn Kalashnikov, som er et våpen de alle kan til fingerspissene. Som de blant annet brukte når de kjempet mot Iran. De er alt fra sivile funksjonærer til offiserer, noen av dem generaler. De fleste har det til felles at de knapt treffer en blink på 20 meters hold. Eller 10 for den saks skyld. Kunsten å lære dem skyting uten å fornærme dem er en ren balansering. Her gjelder keiserens nye klær. Å skryte hemningsløst av dem selv om skytingen i beste fall er elendig. 

Jeg vet ikke om jeg hørte smellet. Men jeg kjente trykket. Som traff meg og som jeg kjente best i ansiktet. Den store mørkegrå skyen som var formet som en sopp kom mot oss i et høyt tempo. Slående lik den jeg hadde sett på TV etter atombomben over Hiroshima. Men allikevel mye mindre. Støv og grus regnet fra himmelen. Splintrede plastflasker. Jeg kaster meg instinktivt ned. Selv om det er for sent. Grus og sand dekker meg. Det knaser i tennene mine. Hjertet banker. For nummen til å være redd. For fort til å innse hva som skjer. I hvert fall der og da. I en tåke av sjokk så jeg en støvel. Var det en arm der også? En fot? Noe ubestemmelig. Biter av de 9 menneskene som ble blåst til himmels rett nord for oss.

Rekken med svette menn løses opp. De er overraskende rolige.  Stirrer nærmest apatisk ut i sandskyen. Det slår meg plutselig at dette er en del av hverdagen deres i verdens farligste by. 

Ert sted langt borte men samtidig veldig nært ser jeg ambulanser og bårebærere komme forbi. Ille tilredte pasienter. Blod og sand blandet i åpne sår. 

Flammer steg fra et bilvrak og restene av et vaktskur.  

Noen av de 35 som ble skadet kunne fortelle om den hvite bilen som braste med stor hastighet inn i veiposten. Jeg sukker lettet av en eller annen grunn. Jeg klarer allikevel ikke å la være å tenke at han som sitter forbrent inne i bilvraket ikke lenger kan gjøre mer skade. Men det kommer dessverre mange etter ham. Litt lik Bukkene Bruse. Større og sterkere. Uten sammenligning forøvrig.

For nære

Det går fort gjennom gatene i Bagdad. Inne i den pansrede bilen føler jeg meg litt trygg. Selv om den veiaksen vi kjører på er den nest mest angrepne i byen. En av teammedlemmene mine, den nederlandske majoren Chris er sjåfør. Nederlenderen i midten av femtiårene er tilsynelatende rolig, men svetten som renner fra hjelmen og den noe meningsløse småpratingen hans tyder på at han er nervøs. De tykke øyebrynene hans visker tilsynelatende ukontrollert opp og ned. Radioen spraker. En amerikansk stemme forteller at vi nærmer oss tunnelen hvor det stort sett legges ut bomber hver dag. Kolonnen vår stopper på toppen av bakken før tunnelen for å være sikker på at alle er samlet. De amerikanske ørkenfargede eskortekjøretøyene av typen ”humwee” ligger foran og bak vår sivile men tjukt pansrede Toyota Landcruiser. Amerikanske soldater i tårnene, bak 50 kalibers mitraljøser. Øynene under hjelmene i siktemidlene. Radiostemmen gir marsjordre og vi kjører med full fart ned mot tunnelen. For den eneste beskyttelsen vi har her ute i byens ubeskyttede del, populært kalt Red Zone, er fart. Vi håper at vi passerer sprenglegemet før det blåser ut siden på bilene og lemlester eller dreper oss. Chris sine øyenbryn har det travelt nå. Med gassen i bånn og økt svetting og letter fremoverbøyd. Det går bra denne gangen også. Tenker jeg der jeg sitter og lukker øynene og venter på smellet.

En stor rundkjøring kommer til syne der fremme. Humween foran oss tar en brå sving til høyre før mitraljøsen på taket knatrer og spyr flammer. Det singler i bilglassene fra en rød sivil Toyota som svinger til venstre og siger mot rundkjøringens kjerne. Humween forsvinner inn i rundkjøringen og fortsetter rett frem. Vi passerer den røde bilen og i et glimt får jeg øye på den sivile sjåføren. Deformert av altfor mange grovkalibrede skudd. En rød rose av blod på sidevinduet, bak der hodet hans hviler mens blodet renner fra munnen hans.  Hvorfor? Spurte jeg. Jeg vet ikke om jeg brølte det der og da, eller om det var inni meg. Svaret var at amerikaneren med øyet i siktet hadde klar ordre om å ikke la noen komme for nære kolonnen. Noe den røde Toyotaen var. Og dermed en potensiell selvmordsbomber. Krigen i Irak. I Bagdad. En krig uten fronter. Det var oss eller dem. Og jeg slapp å fyre av våpenet. Det gjorde mannen med mitraljøsen for meg. Takknemlig selv om det er brutalt.

Hjulkapselen

Bjørnefjell ved Narvik en februardag.  Familietur i minus 27 grader, med høye brøytekanter under en iskald sol fra en blå himmel. Målet var svenskegrensen og kjøreforholdene langs Kong Olavs Veg var rimelig gode. Barna hørte på talentkonkurransen ”Idol” som surret fra CD-spilleren. Vi voksne kikker på det flotte landskapet. 

En bil i speilet. En gammel bulkete blass oransje Toyota. Bortsett fra fargen, lik den som endte i rundkjøringen i Bagdad. 

De kjører etter hvert forbi. Toyotaen er full av mennesker med det jeg definerer som arabisk utseende. Er de irakere? Den blir liggende foran meg i noen minutter. De som sitter i baksetet ser skeptisk ut gjennom bakruta og på oss. Snur seg flere ganger. Snakker sammen. Virker bekymret. Toyotaen stopper. Ut av vinduet kommer en arm hvor hånden kniper sammen tommel med pekefinger og langfinger. Det samme de bruker på slettene i Irak. Panikken brer seg i kroppen min. Kidnapping? Jeg kommer ikke forbi, brøytekantene virker som betongvegger i mitt sinn. Svetten renner. Men jeg klarer å skjule det for resten av familien. Finner febrilsk frem en stump gjenstand mellom setene. Sjåføren som er midt i tyveårene kommer gående bakover mot oss, mens resten følger med fra bilen. Jeg føler meg klar til kamp. Ta ut hver eneste en. Knuger fingrene hvite rundt den stumpe gjenstanden. Sjåføren banker på sidevinduet mitt. Hjertet hamrer, føler at det er på vei ut av brystkassa. Pulsen i ørene føles som kanondrønn. Føler at jeg må høre hva han vil. Gi han en sjanse før jeg angriper. Jeg trykker på vindusknappen. Vinduet siger sakte ned. Sjåføren nikker høflig god dag og fortsetter på gebrokkent svensk: 

”Unnskyld, men hjulkapselen din er i ferd med å falle av”

Smultringene

Jeg våkner. Solen er rett over meg. 40 grader.  Over skyggen av flettede parasoller. Drønnene er borte. Erstattet med bølgeskvulp. Og en mann som med jevne mellomrom passerer med et fat av smultringer mens han roper ”doooughnut!”. Smultringer sirlig stablet på et brett og balanseres av den slippers-kledde selgeren som kjemper seg rutinert gjennom strandsanden. Smultringer av den typen hvor store deler av sukkeret legger seg i en ring med stor radius rundt munnen når du tar en bit. 

Ungene spiser club sandwich med pommes frites på restauranten like ved. Jeg ligger der og slumrer på en solseng. Tilbake fra en historisk tur til den greske byen Thessaloniki. Med shopping. Her er jeg, langt fra krigen. Våpenet ligger ikke ved siden av sengen min. Her er jeg, langt fra døden. Blodet renner ikke fra et offers åpne sår i hodet. 

Mennesker falt rundt meg. Ble sprengt i biter. De som stod for nære. Noen havnet i siktet til fiendens skarpskyttere. De som kom foran eller bak meg i kolonnen. Men ikke meg. Jeg lever i beste velgående. Med smultringen i hånden. Sukker i ansiktet. Etter en dusj for deretter å gå ut og nyte et kveldsmåltid med familien.  Hvorfor er jeg her og ikke dem? Jeg klarer ikke å fri meg fra spørsmålet:

Hvem er det som bestemmer hvem som skal leve eller dø?
Hvem er det som kaster terningen? 

Av Roger Bjorøy-Karlsen
Krigsveteran

Roger’s låt Rolling The Dice